Tante Grønn

Om å tørre å kjenne på symptomene

Min kropp er ikke helt avlært ennå. Den kan fremdeles noen ganger reagere med symptomer når den blir utsatt for stress, infeksjoner og når livet blir vanskelig. Eller kanskje er det jeg som ikke er avlært ennå, som tolker det jeg kjenner som symptomer når jeg er utsatt for stress, infeksjoner og når livet blir vanskelig.

I begynnelsen gjorde disse symptomene meg usikker. Jeg lurte på om dette betydde at jeg ikke var frisk. At kroppen min fremdeles var syk og at jeg burde holde igjen. Jeg var usikker på hvilken betydning jeg skulle tillegge disse symptomene.

Men etter hvert lærte jeg meg at disse tingene jeg kjenner i kroppen, symptomene, kommer og går, og at de ikke trenger å få en annen betydning enn at akkurat her og akkurat nå kjennes det sånn ut. Og at det kjennes sånn ut akkurat nå, betyr ikke noe for hvordan det vil være senere.

Da jeg var syk, lærte jeg etter en stund å tillegge symptomene mine stor betydning. En spesiell følelse i kroppen kunne være nok til at jeg tok det med ro i dager, og unngikk alle påkjenninger. Det var nødvendig lenge, for å unngå å bli alt for dårlig, og når det gikk over til å være unødvendig vet jeg ikke. Men da jeg var til behandling opplevde jeg at jeg kunne få symptomer til å gå over, og det var da jeg innså at de hadde mistet denne betydningen. Og hvem vet hvor lenge det hadde vært sånn?

I tiden etter behandlingen hendte det ofte at jeg ble usikker, og fremdeles kan jeg noen dager tvile når jeg kjenner den litt klemmende slitenhetsfølelsen i hodet. Et snev av det jeg kjente da jeg var syk, et slags vagt minne om den konstante utslittheten. Men jeg har heldigvis opplevd mange nok ganger at denne følelsen går over, og at den ikke har konsekvenser for hvordan livet mitt skal leves. Jeg tenker tilbake på de gangene jeg har fått symptomer til å gå tilbake, og prøver å ikke la det få annen betydning enn at jeg tenker litt på hva som kan ha utløst det og hvordan jeg håndterte det.

Som alltid er det sånn at noen dager er det enkelt og andre dager er det vanskeligere. Noen dager kjennes maktesløsheten for sterk, og jeg tyr til nattesøvnen i vissheten om at neste dag er symptomene borte. Men jeg tror det hjelper at jeg har noen konkrete episoder jeg vender tilbake til i tankene, der jeg husker hvordan jeg klarte å snu det. Når jeg tviler tar jeg frem disse, for å jage tvil og usikkerhet bort. Disse episodene ligger i min mentale bildebok, og er fine å ta frem når det trengs.