Tante Grønn

Om sirkler og skiskyting

Det handler om å komme inn i de gode sirklene og å komme seg ut av de onde sirklene. Det handler om å huske at de virkelige gode valgene ikke er så vanskelige og uovervkommelig når man først setter dem ut i livet, nettopp fordi det kjennes så godt etterpå. Det handler om å stoppe opp og være bevisst at man har et valg, og at man ikke alltid må la seg rive med av den bølgen som går akkurat da.

Det høres enkelt ut, og det er jo enkelt. Men så føles det ofte ikke sånn likevel.

Jeg liker godt å se på skiskyting. Min store favoritt er Tarjei Bø, unggutten som kom ut av intet som en eneste stor vinnerbølge i sin første sesong som senior. Blinkene rett ned og gikk langrenn så det sprutet. Alltid smilende, alltid positiv. Så kom den vanskelige andresesongen, da det var vanskelig å finne tilbake til det som gjorde ham uovervinnelig. Da verdenscup var blitt rutine og ikke seiersrus, og da alt ikke lenger ble tolket med positive fortegn.

Jeg kjenner meg godt igjen i Tarjei Bø. Men ikke akkurat på grunn av treffsikkerhet eller fart i sporet. Det første året etter at jeg var på behandlingsstedet føltes som en eneste lang seiersrus.  Hver dag var en liten seier, og ofte opplevde jeg store seire også – ting jeg ikke hadde gjort på mange år, men som jeg nå kunne gjøre med letthet. Alle ting ble tolket til det beste, og som Tarjei følte også jeg at jeg gikk av med sammenlagtseieren den sesongen.

Men så kom den vanskelige andresesongen. Da ting begynte å bli rutine. Å jobbe fullt hver dag ble hverdagen, og ikke en bragd. De gode valgene, som jeg tidligere hadde gjennomført nøye og med letthet fordi jeg hele tiden kjente hvor godt de gjorde, begynte å skli ut fordi de nå var blitt rutiner og ikke lenger bevisste valg. Og ting ble ikke alltid tolket til det beste.

Slitenhetsfølelsen kom snikende, og jeg begynte å tvile. På min egen kontroll. På de gode valgene. På at jeg virkelig var frisk. Det var den vanskelige andresesongen, og jeg hadde havnet ute av de gode sirklene og umerkelig sklidd inn i gamle spor, som ledet til noen av de onde sirklene.

Tarjei Bø gjorde det bedre etter hvert i andresesongen sin, men den ble preget av mye strev og kaving. Strev etter å finne igjen god-følelsen, flyten, humøret. Jeg har også strevd. Strevd etter å være god nok, flink nok og å gjøre de «rette» tingene. I stedet for å akseptere situasjonen og stole på at de gode valgene gjelder fremdeles, har jeg strevd med å prøve å gjøre ting riktig nok og å få til det jeg tydeligvis fikk til i førstesesongens seiersrus.

Men det er jo egentlig nå utfordringen egentlig kommer. Førstesesongens eufori gjorde alt lett og mulig. Fremgangen var synlig hver eneste dag. Mens nå, det er nå det handler om selve livet. Hverdagen. Vedlikehold og fornyelse. Å huske på at man alltid har et valg.  Det er livet, det er andre-, tredje- og fjerdesesongen, og flere til. Det er dette som virkelig er mestring.