Pasientens kvaler

august 12, 2009, kl. 21:08 | Publisert i Grønne hjertesukk | 14 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg hater å være pasient. Jeg gjør det. Intenst og inderlig. Og da er det ikke bare det at jeg hater å være til bry eller be om hjelp, som mange andre også misliker. Jeg hater ikke å sitte i telefonkø eller ikke få time eller å føle at legen har dårlig tid. Det er ikke det.

Det er det at jeg føler at dette burde jeg klart selv. Dette burde jeg ha klart å vurdere selv. En lege som ikke klarer å vurdere sin egen tilstand er som en arkitekt som ikke klarer å tegne sitt eget hus, eller en revisor som ikke klarer å holde oversikt over egen økonomi, tenker jeg. Hadde jeg vært en annen person og kommet til meg som lege, da skulle jeg ha klart det. Jeg ville vært objektiv nok til å vurdere symptomer og tegn, til å vite hva som er influensa, hva som er annen mystifystisk virussykdom og hva som rett og slett er en forverring av grunntilstanden. Jeg hadde vært i stand til å kunne si noe realistisk om prognose, uten å sitte fastlåst på en evig berg-og-dal-bane av forventning og skuffelse. Og uten å bli sittende fast nederst i skuffelsen uten å vite hvordan jeg kommer meg opp igjen. Men det klarer jeg ikke når jeg er meg, og jeg er lege og pasient på samme tid. Det går ikke.

Jeg hater å be noen andre gjøre det jeg egentlig burde klart selv. Jeg hater å ringe for å be om råd, for å få noen andre til å vurdere hva som er hva, og føle meg hjelpeløs og ute av stand til å tenke klart. Jeg hater å høre andre gjøre en realistisk vurdering av min arbeidsevne og kjenne magen snu seg idet berg-og-dal-banen stuper nedover igjen. For jeg kan jo dette. Det er det jeg har lært og som jeg er flink til. Men nå går det ikke. Og jeg hater det. Intenst og inderlig.

Advertisements

14 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. Jeg har lurt på det, hvordan det føles å være lege i en sånn situasjon. Om man føler seg betrygget av kunnskapen man sitter med, om det emosjonelle overskygger det rasjonelle. Når du beskriver det her skjønner jeg at vi har alle de samme tankene, tvilen, behovet for å få «sjekket ut» spørsmål og tanker med noen andre enn oss selv. Tror du det kanskje er sånn at det nesten er umulig å være lege for seg selv, uansett hva det gjelder? Eller er det fordi tilstanden er kompleks og uhåndterlig?
    (Du trenger ikke svare hvis det føles for personlig, jeg er kanskje invaderende nysgjerrig på hvordan folk opplever denne merkelige tilstanden..)

    Tante Grønn svarer: Når det gjelder enkle problemstillinger går det greit å være lege for seg selv. Å selv sette i gang antibiotikabehandling ved en vanlig infeksjon går jo helt greit. Men når tilstanden er mer alvorlig og langvarig er det så mye annet som spiller inn at man aldri bør være egen lege. Det er umulig å være rasjonell og objektiv da. Og særlig når tilstanden er kompleks, vanskelig å håndtere og det er faglig uenighet om den. Noen ting er nok enklere å håndtere som lege, fordi man har kunnskap om mye. Men en del situasjoner er nok vanskeligere å håndtere, fordi man helst skulle ha sittet på den andre siden av bordet…

  2. Forstår problemet, tror jeg da… Du må føle deg ganske så fortvilet.

    Som pasient prøver jeg å tilegne meg mest mulig informasjon via internett, men det blir jo på en helt annen måte enn deg som sitter inne med kunnskaper og har erfaring som lege. Jeg har en fastlege jeg har stor tiltro til, men hva hjelper det mot NAV? Kunne ha skrevet mye om min situasjon, men stopper her.

    Vil bare fortelle at jeg tenker på deg. Håper det hjelper ørlite grann…

    Klem

    Tante Grønn svarer: Det er frustrerende å kjenne at egne tanker, følelser og forventninger kommer i veien for den vurderingen man ellers ville vært godt i stand til å gjøre. Takk for gode tanker. Det hjelper 🙂

  3. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Selv er jeg utdannet psykiatrisk sykepleier, og gikk på en smell i jobben for noen få år siden (utbrenthet)… vel… pasientrollen var tung å svelge!

    Tante Grønn svarer: Takk for kommentar, Beate, og velkommen hit! Det er vanskelig å befinne seg på den andre siden. Vanskelig å gi slipp og la andre ta kontrollen. Selv om man vet at sånn må det være.

  4. Er det ikke uansett ofte slik at det er lettere å hjelpe andre enn seg selv? Det være seg gode råd og annet ymse?
    Jeg tror jeg allikevel skjønner fortvilelsen din, men jeg synes du legger litt for mye på dine egne skuldre just nå. Den dagen leger kan alt og skjønner alt, så kommer jeg til å bli utrolig skeptisk til hele yrkesgruppen. Vi blir aldri ferdig utlært noen av oss, ikke engang på oss selv. Om vi er lege eller revisor. Og akkurat nå så er det mennesket Tante Grønn som er dårlig. Uten alle de andre hattene.

    *prøver egentlig å si at jeg gir deg en klem og sitter på benken i nabolaget, hvis du vil ha selskap*

    Tante Grønn svarer: Kloke ord, solskygge. Det er som oftest lettere å hjelpe andre, nettopp fordi man har distansen til å kunne se det mer objektivt. Det klarer man ikke alltid når det gjelder seg selv. Og sånn er det for meg nå. Blir uendelig frustrert av det til tider, men vet jo egentlig at det bare er sånn og at det ikke er godt for meg å bruke energi på å være frustrert.
    *tar av alle hattene og går ut og setter meg på benken*
    Klem til deg

  5. Kjenner igjen følelsen, det tror jeg alle leger gjør. Du kan ikke sitte og konversere med deg selv i sofaen, den ene: Marte med hvit frakk og legebriller, den andre: syke, redde og fortvilte Marte. Hvis du begynner å gjøre det, så lov å ringe meg, da er det virkleig fare på ferde 🙂 😉
    Eller, forresten: ring uansett du 🙂

    Tante Grønn svarer: Jeg snakker av og til med meg selv, men tror ikke det er patologisk ennå 😉 Og jeg ringer nok uansett jeg 🙂

  6. Oi, som jeg kjenner meg igjen!

    På den ene siden tenker jeg » du behøver ikke legge dette inn med teskje, jeg er ikke helt dum, selv om jeg er matt og har teflonhjerne akkurat nå».
    På den annen side tenker jeg, og av og til sier » Se helt bort i fra at jeg er lege. Akkurat nå er jeg pasient».
    Den siste situasjonen oppstår når jeg føler at legen overfor meg gir utrykk for at jeg ikke trenger så mye info som andre syke.

    Det aller, aller verste, Tante Grønn, for meg, er å skulle være sykemeldt. Det er nesten så jeg ikke klarer det.

    «En lege er ikke syk». Hadde jeg forstått at så ikke er tilfelle og sluttet å behandle meg selv og heller oppsøkt lege, kan det være at jeg ikke hadde vært der jeg er nå. Men, men…jeg håper jeg lærer!

    Jeg har fulgt bloggen din en stund og ble glad sist jeg så at du hadde skrevet at du hadde vasket huset 🙂

    Lykke til videre, snart, snart er du frisk igjen, med sterke lårmuskler og sylskarp hjerne!

    Tante Grønn: Takk for kommentar, Maria! Så hyggelig at du følger bloggen min 🙂
    Jeg føler meg akkurat like ambivalent som du. Noen ganger vil jeg bli tatt på alvor som lege, andre ganger vil jeg bare være pasient. På en måte er det litt trøst å vite at det ikke bare er jeg som har disse tankene, men samtidig synes jeg det er trist at du også er syk. Jeg håper du snart får kreftene tilbake. For vi skal tilbake, med sterk kropp og skarp hjerne! 🙂

  7. Vil du høre en liten hemmelighet, Tante Grønn?
    Vi farmasøyter er ikke noe bedre når vi er hos legen… Greit nok at vi ikke kan diagnostisere oss selv (noe jeg er veldig glad for!), men med en gang vi får en konkret diagnose av legen skal vi vite hvilke legemidler vi helst bør få – og hvilke bivirkninger som følger med. Det er ikke alltid like hyggelig det heller 😉
    Og hvis vi ikke kommer på legemiddelnavnet før legen gjør det? SNAKK om nedtur og såret yrkesstolthet! 😉
    God bedring!

    Tante Grønn svarer: Takk for hemmeligheten, Kristine! 😉 Det er vel kanskje sånn for alle oss som har en eller annen helsebakgrunn. Vi tar med oss yrkesidentiteten inn på legekontoret, men vet ikke helt hva vi skal gjøre med den…

  8. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å svelge sin egen utilstrekkelighet, men samtidig tenker jeg at det kan være lurt å gå et skritt tilbake og la noen andre vurdere tilstanden din. Det er noe med å slippe ansvaret litt også, er det ikke? Og det betyr jo ikke at du er en dårlig lege for det. Vi trenger alle et blikk fra utsiden av og til. 🙂 Klem

    Tante Grønn svarer: Takk for kommentar, Marr! 🙂 Jeg vet og forstår jo at det du sier er rett. At jeg bør ta et skritt tilbake, nettopp fordi jeg ikke er i stand til å gjøre den vurderingen. Men det gjør det ikke lettere likevel. Klem til deg

  9. Absolutt, Tante Grønn; tilbake skal vi 🙂

    Jeg trøster meg med deg; det er på mange måter greit å ikke føle seg helt alene i livreddningsbåten ( som jo nå snart må nærme seg land?),på den annen side skulle en jo ønske at ingen satt i den.

    Jeg er blitt mye bedre til sånn derre aktivitetsavpasning og forstått at det ikke er så lurt å sette inn en ekstra autopilot når jeg kjenner bena blir gele og hodet suppe. ( Hmmm….. Mye matprat her nå, og det til tross for full mage.)

    Jeg fortsette å følge deg helt i mål, jeg 🙂

    Tante Grønn svarer: Når man likevel på sitte i denne livredningsbåten, så er det jo hyggelig med godt selskap der 😉 Og det er ikke plass til verken autopilot eller ekstra gir på denne livbåten. Den skal drive i sakte fart til den kommer dit den skal 🙂

  10. Jeg har det mye på samme måte selv. Jeg er utdannet intensivsykepleier og mannen min er lege. Jeg har vært syk med ME lenge. Det er en fortvilt situasjon. Jeg er så utrolig sensitiv for hva kolleger mener og tenker om denne sykdommen. Jeg orker nesten ikke å snakke med dem om det. Jeg vil så gjerne være frisk og jeg vil så inderlig fortsette i jobben som jeg er så glad i. Mannen min er også fortvilet over sin utilstrekkelighet som lege når det gjelder meg. Han vil så gjerne hjelpe som lege, men det eneste han kan gjøre er å hjelpe meg i hverdagslivet og legge til rette for at jeg skal få en optimal balanse mellom aktivitet og hvile. Jeg bruker min (og mannens kunnskap) til å prøve å forstå og tolke symptomer, finne sammenhenger og forklaringer. Men ME-gåten er ennå uløst og det er fortvilende å stå å stampe i denne hengemyren. Jeg synes det er leit at du er syk, men samtidig håper jeg at sykdommen får en større troverdighet når den også rammer leger. Jeg skjønner godt at du har behov for å få være pasient, men samtidig håper jeg at du med din kunnskap kanskje oppdager noen sammenhenger ut fra det du kjenner på din egen kropp. Noen som kan hjelpe oss ett skritt nærmere en løsning.

    Ha en fin dag!

    Mvh Eva

    Tante Grønn svarer: Takk for kommentar, og velkommen hit, Eva! Jeg pleier også å sammenligne dette med en hengemyr. For det føles jo som det. At hvert skritt er tyngre og saktere og koster så mye mer. Men vi kommer vel over denne myren også en gang 🙂
    Heldigvis har jeg kun møtt forståelse fra helsepersonell og kollegaer, og ingen har betvilt tilstanden min. Men jeg kjenner igjen sensitiviteten for andres meninger og innspill om denne tilstanden som ingen ennå vet helt sikkert hva er og hva som hjelper. Det er synd å høre at du også er syk, men du er velkommen i livbåten her mens vi venter på friskere tider og at noen skal finne ut hva denne sykdommen er for noe.

  11. Mange har sagt mye klokt som jeg selvsagt samstemmer i. Forstår at det må være vanskelig. Har også hørt at folk i helsevesenet ikke alltid har det så lett når de havner på «andre siden» pga sykdom eller andre ting.

    Selv er jeg utdannet sosionom, men har likevel kjempeproblemer med å fylle ut søknadsskjemaer og finne fram til rett informasjon – hodet orker ikke/vil ikke/klarer ikke. Skulle gjerne hatt en sosionom som kunne hjelpe meg, i stedet. 😉

    Tante Grønn svarer: Det er sikkert ikke så enkelt å være sosionom på den andre siden heller. Det blir jo sikkert den samme ambivalente blandingen av yrkesidentitet og pasientidentitet.
    Jeg skulle også gjerne hatt en sosionom som kunne hjelpe meg med byråkratiet. Dessverre er det vel ikke penger nok i det til at noen vil starte opp med den slags konsulenttjenester. De potensielle kundene har jo ikke akkurat så mye å rutte med, dessverre.

  12. Jeg er også sosionom og kjenner meg igjen i mye, pasientrollen er vanskelig å forsone seg med. For meg handler det om en brå rolleforandring. Tidligere jobbet jeg som sosionom i det byråkratiet som jeg nå er bruker / pasient i. Vanskelig å sitte på andre siden av bordet som langtidssykemeldt. Jeg møter stadig meg selv i døra -på mange områder. Holdninger? En tøff prosess, men også en utfordrende og spennende reise i meg selv. En reise mot større selvinnsikt og enda større ydmykhet for livet og dets utfordringer.

    hopeful

  13. hopeful: Takk for kommentar, og velkommen hit! Jeg støter også på meg selv i døren ganske ofte nå. Og håper at når jeg kommer ut på andre siden av dette, har jeg blitt en del klokere både om meg selv og på pasientrollen. Synd å høre at du også er langtidssykemeldt. Håper dagene dine er gode uansett!

  14. Ja, jeg har jo glemt å si det; men det er jo selvsagt jeg som er «Maria» der oppe et sted.

    Jeg tenker stadig på deg og håper du finner ut av «hvile».


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: