Pasientens kvaler

august 12, 2009, kl. 21:08 | Publisert i Grønne hjertesukk | 14 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg hater å være pasient. Jeg gjør det. Intenst og inderlig. Og da er det ikke bare det at jeg hater å være til bry eller be om hjelp, som mange andre også misliker. Jeg hater ikke å sitte i telefonkø eller ikke få time eller å føle at legen har dårlig tid. Det er ikke det.

Det er det at jeg føler at dette burde jeg klart selv. Dette burde jeg ha klart å vurdere selv. En lege som ikke klarer å vurdere sin egen tilstand er som en arkitekt som ikke klarer å tegne sitt eget hus, eller en revisor som ikke klarer å holde oversikt over egen økonomi, tenker jeg. Hadde jeg vært en annen person og kommet til meg som lege, da skulle jeg ha klart det. Jeg ville vært objektiv nok til å vurdere symptomer og tegn, til å vite hva som er influensa, hva som er annen mystifystisk virussykdom og hva som rett og slett er en forverring av grunntilstanden. Jeg hadde vært i stand til å kunne si noe realistisk om prognose, uten å sitte fastlåst på en evig berg-og-dal-bane av forventning og skuffelse. Og uten å bli sittende fast nederst i skuffelsen uten å vite hvordan jeg kommer meg opp igjen. Men det klarer jeg ikke når jeg er meg, og jeg er lege og pasient på samme tid. Det går ikke.

Jeg hater å be noen andre gjøre det jeg egentlig burde klart selv. Jeg hater å ringe for å be om råd, for å få noen andre til å vurdere hva som er hva, og føle meg hjelpeløs og ute av stand til å tenke klart. Jeg hater å høre andre gjøre en realistisk vurdering av min arbeidsevne og kjenne magen snu seg idet berg-og-dal-banen stuper nedover igjen. For jeg kan jo dette. Det er det jeg har lært og som jeg er flink til. Men nå går det ikke. Og jeg hater det. Intenst og inderlig.

Lege på venterommet

april 1, 2009, kl. 10:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 4 kommentarer
Stikkord: , ,

”Du kan sette deg på venterommet. Andre dør til høyre.” Det var uvant å få beskjeden fra damen i hvitt.  Jeg kikket forsiktig inn på venterommet. Det var stoler langs tre av veggene. Jeg skyndte meg bort til den siden der det ikke satt noen. Først etter en stund så jeg at de behagelige stolene stod på den andre siden av rommet. Det føltes for dumt å gå fra min isolerte plass med egen vegg, for å sette meg tett oppi de andre som ventet. Pasientene. Vi kikket litt nervøst på hverandre. Jeg tok frem et blad jeg kunne gjemme meg bak. At det bare stjal av den konsentrasjonen og det overskuddet jeg hadde, tenkte jeg ikke på.

”Skal alle til dr. Lang Ventetid?” sa en gutt som hadde funnet den ene av de to gode stolene. Alle unntatt en, viste det seg. Og en var bare med som følge. Jeg fant det uhøflig å ikke svare, så jeg gjorde det. Det viste seg at to av oss hadde time samtidig. Dette lovet ikke godt. ”Har dere ventet lenge på å komme til?” Han spurte igjen. Heldigvis svarte hun som hadde time samtidig som meg, så jeg slapp. ”Jah…” sa hun med et sukk. ”Han er flink,” sa gutten. ”Jah…det skal bli godt å få et svar,” sa hun med time samtidig som meg, og hørtes oppgitt og utmattet ut. ”Det er godt å slippe skepsisen,” sa gutten.

Jeg hadde lite behov for å blande meg. Jeg hadde svaret. Jeg trengte ingen til å sette et navn på tilstanden min. Det kan jeg gjøre selv. Jeg hadde ikke ventet lenge. Og jeg har ikke møtt skepsis. Jeg har ikke kjempet.

Jeg hørte hvordan bånd ble knyttet i felles opplevelse, men følte ikke for å knytte bånd selv. Jeg hadde ikke behov for å dele mine erfaringer. Jeg hadde ikke lyst til å nevne yrket mitt, for jeg ville ikke høre om andre legers oppførsel eller ta ansvaret for det. Jeg hadde heller behov for å være den som går fort i gangen, med en travel mine og frakken lett flagrende. Jeg følte for å komme i døråpningen til venterommet og si et navn med et mildt smil. I stedet satt jeg selv på venterommet og ventet på at mitt navn skulle ropes opp.

Plutselig dukket dr. Ventetid opp i døråpningen. ”Tante Grønn!” Jeg som hadde tenkt å si at hun andre kunne gå først hvis det var en feil at vi var satt opp samtidig. Hun virket sliten og oppgitt, og som om hun allerede hadde kjempet en stund. ”Hun er doktor, skjønner du,” sa han om meg til henne, og jeg krympet meg over at det skulle være en grunn til at jeg skulle gå først. Heldigvis var jeg på vei ut døren, og ryggen min registrerte ikke hennes reaksjon. Jeg som bare ville være anonym i hjørnet bak bladet mitt. Eller aller helst ta på frakken og gå med raske skritt i korridoren. Ikke sitte på venterommet.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.