Å tørre å kjenne på vendepunktet

februar 25, 2011, kl. 16:32 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Det handler om å kjenne på vendepunktet. Å tørre å tro på at dette er øyeblikket da det snur, uten tvil og forbehold.

Jeg har tenkt på det lenge. Flere har spurt om hva det var som gjorde at jeg klarte å gjøre en helomvending av sykdom, tanker og egentlig i selve livet. I et nytt møte med utmattelsen får jeg sjansen til å oppleve det på nytt, nå med et nysgjerrig og åpent sinn. Rolig denne gangen, fordi jeg vet utmattelsen går over.

En vaksine i hver arm har satt immunsystemet i høygir igjen. Kroppen er slapp og anspent på samme tid. Hodet er fullt av bomull og ståltråd, og avisartiklene er igjen blitt for lange. Men denne gangen har jeg roen. Vet at jo mer jeg stresser, jo lengre varer det. Jeg gjør noen strategiske valg så jeg skal slippe for mye stress. Så er det bare å vente. Eller egentlig ikke vente, men å prøve å finne akkurat den riktige balansen mellom aktivitet og hvile som jeg vet må til.

Først er jeg litt ambisiøs, men jeg klarer å la være å gi meg helt hen til utmattelsen som kommer etterpå. Det er fristende å ikke skulle være tapper, for jeg merker at den mentale styrken er også svakere. Men jeg fokuserer på pusten, og lar de vanskelige tankene fare. Og gir ikke opp. Jeg prøver, henter meg inn, og prøver igjen.

Og plutselig kjenner jeg at nå snur det. Plutselig blir jeg ikke like sliten av støy, aktivitet og tankevirksomhet. Og gleden over å kjenne vendepunktet gjør at nye krefter dukker opp. En god sirkel av gode følelser.

Det er da jeg tenker tilbake på hva det var som gjorde at det snudde den gangen. Fra syk til frisk. Fra demotivert til positiv. Fra redd til modig. Det var det at jeg turde å tro at dette var vendepunktet. På dag 3 i behandlingen opplevde jeg hvordan oppmerksomhetstrening fjernet et av mine verste symptomer. Og det til tross for at jeg var mer aktiv og hvilte mindre enn på lenge. Da bestemte jeg meg for at dette kunne ikke være et engangstilfelle. Dette var vendepunktet.

Og med den avgjørelsen kom det mange gode følelser. Lettelse. Optimisme. Styrke. Tro på at mitt liv var i min makt.

Det var det som snudde det. Det var vendepunktet.

Selvsagt kom det mange utfordringer og vanskelige dager etter det, men i stedet for å la dem bli bekreftelser på at jeg var syk, lot jeg minnet om vendepunktet være sikkerheten for at jeg ville komme gjennom det. For jeg hadde allerede klart å komme meg gjennom det verste, og da skulle jeg klare andre utfordringer også.

Det tok kun noen få dager å komme seg etter vaksinen denne gangen. Litt kortere for hver gang. Og litt sterkere for hver gang. Og aller mest trygg i troen på at jeg kan finne vendepunktet igjen, hvis det skulle bli nødvendig.

Reklamer

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.