Tilstede

november 18, 2010, kl. 10:15 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 17 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Denne uken ble det publisert en artikkel i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Science, som umiddelbart fanget min interesse. Forskerne hadde mottatt registreringer via iPhone fra rundt 5000 mennesker i 83 forskjellige land om hvordan de hadde det akkurat da de fikk melding fra forskerne, hva de holdt på med og om de tenkte på noe annet enn det de holdt på med.  Ikke så overraskende viste det seg at folk en stor del av tiden tenkte på noe annet enn det de drev med, altså de dagdrømte. Men et viktigere funn er det at folk var mindre lykkelige når de dagdrømte, uavhengig om det de tenkte på var noe positivt eller negativt.

Vi har vel alle hørt det, at det er viktig å leve i nuet. Kanskje særlig har vi det fra Østens filosofer, med meditasjon som et godt eksempel på det å være fullstendig tilstede i øyeblikket. Også noen retninger innen psykologien bruker aktiv tilstedeværelse som en viktig del av behandling, som for eksempel mindfullness, eller oppmerksomhetstrening som det heter på norsk. Og selv om man har påvist effekt av slik behandling, har man tidligere ikke hatt vitenskapelig belegg for å si at man har det bedre ved å være tilstede i øyeblikket. Men nå har vi det. Det er riktignok en tidlig studie som må bekreftes gjennom videre forskning med videre forskningsbefolkning (f.eks. folk som ikke har iPhone…), men det er et utrolig spennende funn som bekrefter min helt personlige og ikke-vitenskapelige erfaring.

Jeg har øvd meg på å være tilstede akkurat her, akkurat nå. Ikke i tanker om ting jeg skal gjøre eller huske, og ikke i tanker om hvordan ting kunne ha vært. Men bare tilstede her og nå. Og jeg har det mye bedre hver eneste dag. Noen dager er det vanskeligere enn andre, men som med all trening så blir det lettere med tiden. Rett og slett mental kondis.

Her er noen tips til hvordan du kan øve deg på å være tilstede:

– Lukk øynene, kjenn på hvordan du sitter eller ligger. Kjenn så på pusten, hvordan du trekker pusten inn og ut. Kjenn på hver innpust og utpust, hvordan luften strømmer og hvordan brystkasse og mage hever og senker seg. Kjenn på pausen mellom utpust og innpust. Når tanker dukker opp, og det vil de gjøre, lar du oppmerksomheten slippe tankene og fokuser på pusten igjen. Denne øvelsen kan du gjøre i bare noen korte øyeblikk for å hente deg selv tilbake til nuet, eller fortsette så lenge du vil.

– Når du er ute og går, kjenn etter hvordan det føles i beina og føttene dine. Hvordan vekten fordeles og skifter fra et ben til et annet. Kjenn på hvordan føttene er i kontakt med bakken og hvordan de løftes opp fra bakken. Kjenn hvordan muskler strammes og slapper av igjen. Ha fullt fokus på dette, og hver gang tanker dukker opp, lar du tankene fare og flytter oppmerksomheten tilbake til beina dine igjen.

– Når du er ute og går, stopp helt opp og stå godt med vekten fordelt på begge ben. Lukk øynene og konsentrer deg om å lytte til lydene rundt deg. Fuglesang, motordur, regndråper, ryggesensorer, vind i løvet…de lydene som er akkurat der akkurat da. Lytt til hver enkelt lyd og la lydene få all din oppmerksomhet. Etter en stund kan du åpne øynene, og gi synsinntrykkene samme oppmerksomhet som du gav lydene.

– Når du er ute og går, eller ser ut vinduet, se på ting med nysgjerrighet og fullt fokus. Fokuser for eksempel på en farge om gangen, eller se på et mønster eller konturer. Se på trær som beveger seg i vinden, og bruk all din oppmerksomhet på å se bevegelsen i greinene og i løvet.

– Når du holder på med noe, for eksempel lager mat, gi det du holder på med din fulle oppmerksomhet. Se på formen på grønnsakene du tilbereder, undersøk fargen og formen, lukten, smaken. Bruk alle sansene til å være tilstede i akkurat det du holder på med.

Hvis du øver deg på disse tingene, vil du etter hvert oppdage at det er lettere å være tilstede i ting du gjør. Jeg øver meg på å være tilstede hver eneste dag. Og etter å ha trent over tid, kan jeg enkelt flytte fokus til pusten når jeg oppdager at tankene er på vei andre steder. Det tar meg raskt tilbake til øyeblikket. Her og nå. Og da er jeg mer fornøyd også. Tilstede.

Eg og bodybuildarane

juli 12, 2009, kl. 14:26 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 18 kommentarer
Stikkord: , , , ,

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame!» Jeg ruslet forbi i mitt rolige tempo, da jeg overhørte to middelaldrende damer sittende på en benk. Den ene damen satt med litt lutende holdning og så litt oppgitt ut på vannet, mens den andre hadde snudd seg energisk mot den lutende, som tydeligvis hadde sagt hun var en gammel dame.

Jeg har fortalt om mitt fellesskap med de gamle damene før. Jeg har omtalt meg selv som en gammel dame, etter at kroppen har forlangt rolig tempo og mye hvile. Å alltid vite at at det er et sted jeg kan sette meg ned, å alltid vite på forhånd akkurat hvor og hvor langt jeg skal gå og aldri planlegge mer enn en ting hver dag, har blitt rutine. Jeg har begynt å se på meg selv som en gammel dame. Så kommentaren jeg overhørte kom på akkurat riktig tidspunkt. Jeg har nemlig begynt å føle et nytt fellesskap.

Med råd og veiledning fra fysioterapeut har jeg begynt forsiktig trening. En gang i uken gjør jeg mine øvelser med lette, lette vekter. Etter et år med sofasitting knirker det i ledd og rister i muskler selv med kun liten belastning. Siden fysioterapeuten er så langt unna, gjør jeg øvelsene mine på SATS. Jeg har gitt meg selv en fast dag og et fast tidspunkt, så jeg ikke skal finne så mange unnskyldninger for å ikke gå. For det er lett å la spøkelsene ta overhånd. Angsten for slitenheten ligger der i bakgrunnen. På vei til trening føler jeg meg som en tegneseriefigur med en engel og en djevel på hver skulder, som slåss om hva jeg skal gjøre. «Du blir sikkert veldig sliten,» sier djevelen med stor overbevisning, og jeg går litt saktere. «Du må sikkert ligge på sofaen senere i dag,» fortsetter den. «Neida, neida!» kommer det fra engelen. «Husker du ikke hva fysioterapeuten sa? Dette går bra! Du er flink! You’re on track!» Og sånn fortsetter det. Jeg bruker alle mentale teknikker jeg kan for å mane djevelen av skulderen. Og den pleier til slutt å forsvinne når jeg spiller Stevie Wonder for å overdøve den.

Men mitt nye fellesskap er ikke med djevelen eller engelen på skuldrene mine. På SATS trener jeg med vekter. Små vekter på en kilo og to kilo. Benkene jeg skal ligge på mens jeg gjør øvelsene er midt i bodybuilderland, med speil og gigantiske vekter på alle kanter. Bodybuilderne trener tydeligvis også på faste tidspunkt (eller så er de der hele tiden), for det er alltid den samme fyren på benken ved siden av meg. «Nnnnngggh!» kommer det fra han, når han løfter sine enorme vekter. Musklene buler og svetten renner. «Aaaah!» kommer det fra den andre siden, når muskelberget der slipper vektene, som treffer gulvet med et smell som får støysensitive meg til å lette litt fra benken. Så løfter jeg mine en kilos vekter forsiktig, og lurer litt på hva de tenker om meg. De hadde vel tatt vektene mine med lillefingeren, og likevel syntes at det veide ingenting.

I grunnen burde det vært litt som når barn reiser på alene med fly. Når de får en lapp rundt halsen der det står «Jeg reiser alene», og flypersonalet tar seg ekstra av dem og følger dem dit de skal. Jeg kunne tenkt meg en lapp rundt halsen der det stod «Jeg trener meg opp etter lang tids sykdom», og at SATS-personalet passet litt ekstra på at jeg hadde det bra. Så kunne bodybuilderne tenke at da er det ikke så rart at hun kun løfter èn kilo når de løfter femti.

Men til tross for at jeg ikke har et sånt skilt, ser det ut som om jeg har blitt godtatt blant de faste vektløfterne på mitt faste tidspunkt. Jeg får et gjenkjennende blikk, der jeg kommer med mine en kilos vekter. Jeg har vent meg til «Nnnnngh!» og «Aaaaah!» i bakgrunnen. Og jeg begynner altså å føle et visst fellesskap med bodybuilderne. Og så ser jeg for meg meg selv trene med vanlige vekter, og får en følelse av at livet er litt som vanlig igjen.

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame.» Setningen kommer tilbake til hodet mitt. Det er på tide å forlate et gammelt fellesskap. Det er på tide å legge noe bak seg. Hvis jeg sier jeg er en bodybuilder, så er jeg det. Mine vekter er kanskje lettere, men utfordringen desto større. Jeg er en bodybuilder!

Bodybuilder In Training

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.