Eg og bodybuildarane

juli 12, 2009, kl. 14:26 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 18 kommentarer
Stikkord: , , , ,

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame!» Jeg ruslet forbi i mitt rolige tempo, da jeg overhørte to middelaldrende damer sittende på en benk. Den ene damen satt med litt lutende holdning og så litt oppgitt ut på vannet, mens den andre hadde snudd seg energisk mot den lutende, som tydeligvis hadde sagt hun var en gammel dame.

Jeg har fortalt om mitt fellesskap med de gamle damene før. Jeg har omtalt meg selv som en gammel dame, etter at kroppen har forlangt rolig tempo og mye hvile. Å alltid vite at at det er et sted jeg kan sette meg ned, å alltid vite på forhånd akkurat hvor og hvor langt jeg skal gå og aldri planlegge mer enn en ting hver dag, har blitt rutine. Jeg har begynt å se på meg selv som en gammel dame. Så kommentaren jeg overhørte kom på akkurat riktig tidspunkt. Jeg har nemlig begynt å føle et nytt fellesskap.

Med råd og veiledning fra fysioterapeut har jeg begynt forsiktig trening. En gang i uken gjør jeg mine øvelser med lette, lette vekter. Etter et år med sofasitting knirker det i ledd og rister i muskler selv med kun liten belastning. Siden fysioterapeuten er så langt unna, gjør jeg øvelsene mine på SATS. Jeg har gitt meg selv en fast dag og et fast tidspunkt, så jeg ikke skal finne så mange unnskyldninger for å ikke gå. For det er lett å la spøkelsene ta overhånd. Angsten for slitenheten ligger der i bakgrunnen. På vei til trening føler jeg meg som en tegneseriefigur med en engel og en djevel på hver skulder, som slåss om hva jeg skal gjøre. «Du blir sikkert veldig sliten,» sier djevelen med stor overbevisning, og jeg går litt saktere. «Du må sikkert ligge på sofaen senere i dag,» fortsetter den. «Neida, neida!» kommer det fra engelen. «Husker du ikke hva fysioterapeuten sa? Dette går bra! Du er flink! You’re on track!» Og sånn fortsetter det. Jeg bruker alle mentale teknikker jeg kan for å mane djevelen av skulderen. Og den pleier til slutt å forsvinne når jeg spiller Stevie Wonder for å overdøve den.

Men mitt nye fellesskap er ikke med djevelen eller engelen på skuldrene mine. På SATS trener jeg med vekter. Små vekter på en kilo og to kilo. Benkene jeg skal ligge på mens jeg gjør øvelsene er midt i bodybuilderland, med speil og gigantiske vekter på alle kanter. Bodybuilderne trener tydeligvis også på faste tidspunkt (eller så er de der hele tiden), for det er alltid den samme fyren på benken ved siden av meg. «Nnnnngggh!» kommer det fra han, når han løfter sine enorme vekter. Musklene buler og svetten renner. «Aaaah!» kommer det fra den andre siden, når muskelberget der slipper vektene, som treffer gulvet med et smell som får støysensitive meg til å lette litt fra benken. Så løfter jeg mine en kilos vekter forsiktig, og lurer litt på hva de tenker om meg. De hadde vel tatt vektene mine med lillefingeren, og likevel syntes at det veide ingenting.

I grunnen burde det vært litt som når barn reiser på alene med fly. Når de får en lapp rundt halsen der det står «Jeg reiser alene», og flypersonalet tar seg ekstra av dem og følger dem dit de skal. Jeg kunne tenkt meg en lapp rundt halsen der det stod «Jeg trener meg opp etter lang tids sykdom», og at SATS-personalet passet litt ekstra på at jeg hadde det bra. Så kunne bodybuilderne tenke at da er det ikke så rart at hun kun løfter èn kilo når de løfter femti.

Men til tross for at jeg ikke har et sånt skilt, ser det ut som om jeg har blitt godtatt blant de faste vektløfterne på mitt faste tidspunkt. Jeg får et gjenkjennende blikk, der jeg kommer med mine en kilos vekter. Jeg har vent meg til «Nnnnngh!» og «Aaaaah!» i bakgrunnen. Og jeg begynner altså å føle et visst fellesskap med bodybuilderne. Og så ser jeg for meg meg selv trene med vanlige vekter, og får en følelse av at livet er litt som vanlig igjen.

«Hvis du sier du er en gammel dame, så er du en gammel dame.» Setningen kommer tilbake til hodet mitt. Det er på tide å forlate et gammelt fellesskap. Det er på tide å legge noe bak seg. Hvis jeg sier jeg er en bodybuilder, så er jeg det. Mine vekter er kanskje lettere, men utfordringen desto større. Jeg er en bodybuilder!

Bodybuilder In Training

Advertisements

18 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. Dette innlegget var akkurat det jeg trengte nå, her jeg sitter med varme kinn etter å ha kommet hjem fra nettopp trening. Jeg har følt meg som fremmed fugl i et enda mer fremmed land, men i dag hilste og smilte to av de «vanlige» til meg, og jeg følte meg plutsleig litt mindre fremmed. Armene skjelver, men jeg er så glad! Tusen takk for at du skriver akkurat de innleggene jeg trenger! 🙂

    *blir med Tante Grønn i bodybuilder fellesskapet*

  2. Herleg Marte! Dette var fantastisk lesning, eg vart rørt! Du er heilt klart ein bodybuilder og det står stor respekt av einkilosvektene du løftar. Lykke til videre med trening, nå vart eg inspirert til å ta meg ein sykkeltur. «Eg er ein proffsyklist!»
    Ynskjer deg ein fin sommar.

  3. Åherlighet, som jeg kjenner meg igjen! 🙂
    Jeg har også lista meg innom dørene på treningssenteret – søren, det må jeg jo fortelle om i et innlegg :)) …men iallefall skjønner jeg akkurat hva du snakker om her!
    – redselen for slitenheten (derfor jeg har vært så dårlig nettopp, men fikk ikke med meg at jeg gjorde alt for mye!) og pingle-treningen jeg gjør …som er evig nok for meg! Men jeg får hjelp 🙂 Han som trener meg er skjønn! Tidligere aktiv kroppsbygger, hehe, men det er til min fordel, for da vet han hva det vil si å aldri få gjort ting godt nok ..
    Jeg føler meg dvask og treg og svak … men, til alt overmål snakka jeg med en av de store gutta i skranken etter trening 🙂 han hadde sett meg løpe og syntes det var bra – han var informert om min tilstand! Jeg føler meg sett og ivaretatt, og ser frem til å komme meg tilbake – fikk jo en bråstopp da jeg kollapsa etter overdrivelsen! Kjør (forsiktig!) på, jeg heier på deg! 🙂 Stor klem!

  4. Solskygge: Velkommen til bodybuilderfellesskapet! Kanskje vi kan danne en ny forening: Anonyme bodybuildere 😉 Kjente nesten på meg at dette innlegget trengtes i dag…

    Liv Kjersti: Tusen takk! Jeg er sikker på at det er en proffsyklist i deg. Tour de France neste!

    Embla: Du er også velkommen til å være med i Anonyme Bodybuildere 🙂 Personlig trener høres ut som en god plan, men er ikke det veldig dyrt? Håper du har begynt å komme deg etter den lille kollapsen. To steg frem og ett tilbake. Evt et lite steg frem og et halvt tilbake 😉 Men over tid går det framover.

  5. Heia Marte, Heia Marte!!!
    Jeg synes at du er så utrolig positiv og har et pågangsmot som jeg beundrer!
    Hadde jeg hatt råd så skulle jeg leid inn hele store stå til å ta bølgen for deg 😀 Hva tror du? En hel stadion som roper Heia Marte?

    Jeg lover å ta en «Heia Martedans» for deg neste gang vi sees, gjerne akkompagnert av deg på trombone.

  6. Kristine: Takk for heiarop! 😀 Det er vel heller sånn at det negative ikke kommer gjennom mitt personlige spamfilter og ut her på bloggen. Mens de positive tankene får fritt leide 😉
    Gleder meg allerede til å se dansen!

  7. Åh,denne her var fantastisk skrevet! 🙂 Flinke deg!

  8. SATS er en skumel sekt og merket at jeg ble litt svett av redsel, når jeg leste innlegget, for atter en gang å bli sugd inn i SATS-malstrømmen.

    Men jeg, og de andre gamle damene, heier på deg;)!

  9. Fantastisk innlegg, Marte! 😀
    Det fekk meg til å tenke på turnustida i Haugesund då me gjekk på «Bodypump» på treningssenteret….
    Og PS: bra illustrasjon – den søte lille bodybuildaren på bildet likna jo på deg..! 😉
    Lykke til vidare! Klem, IC.

  10. Anneli: Tusen takk! Føler meg ganske flink når jeg har vært og trent med bodybuilderne i alle fall 😉

    ca.strømsnes: SATS er ganske skummelt. Særlig der jeg går, midt i byen, der det handler mest om å se og bli sett… Skal ta med heiaropene neste gang jeg skal dit!

    IC: Takk! Jeg har også tenkt på oss to på bodypump når jeg har ruslet rundt på treningssenteret 😉 Det var tider, det! Kanskje du vil være med meg og bodybuilderne på trening når du er tilbake fra det store utland?

  11. Jeg lekte meg med badeball og 3 fine, små gutter her forleden – og lå på trynet dagen etter. Det står R.E.S.P.E.K.T av 1-kiloser! Go go go!

  12. Så kjempeflink du er! 🙂
    Det er kjempeimponerende å lese om pågangsmot og positiv tankegang på den måten 🙂

    Lykke til videre 🙂

  13. Neglecta: Man skal ikke kimse av badeballer heller, i alle fall sammen med aktive barn. Takk for heiarop!

    Mylian: Takk for hyggelig kommentar og velkommen hit! Var litt stolt over meg selv at jeg klarte å jage de negative tankene bort. Lett å bli overveldet av de treningsnarkomane på treningssenteret…

  14. De treningsnarkomane kan også være kjempefine å ha, har jeg erfart. Var for en liten stund siden for å trene, og fikk ikke til med ene treningsapparatet. Istedenfor å le av meg, hjalp de meg, og kom med treningsråd 🙂

  15. Da jeg leste innlegget ditt, kom jeg til å tenke på noe Åsmund Olavsson Vinje (tror jeg) skrev:
    «Den mannen kunne tala med skjemt om sine sår».

  16. Mylian: Ja, de er nok helt vanlige folk de også 🙂 *prøver å legge fordommene vekk*

    Inger: Velkommen hit, og takk for herlig sitat! Det henger nå på oppslagstavlen min 🙂

  17. Ja dette var jammen et herlig innlegg! Jeg satt og humret for meg selv, og var selvsagt ikke et sekund overrasket over at du finner tonen med og blir akseptert av både de gamle damene og av bodybuilderne. Og når jeg tenker meg om, sånn etter min meget begrensede treningsstudioerfaring, så er det egentlig vektløfterne som er de mest avslappa og hyggelige menneskene på disse skumle, skumle stedene … de kan bare se (og høres) litt, hva skal man si…voldsomme ut av og til, eller hva?
    😉 Takk for innlegget!

  18. Mona: Glad jeg kunne bidra til litt humring i hverdagen 🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: