Tanker i stille snø

desember 9, 2010, kl. 21:31 | Publisert i Grønn fotografering, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Nylig var det noen som sa i en bisetning «men du savner vel ikke noe av den tiden?» Den tiden var tiden som syk, da tiden stod nesten stille og jeg likeså. Nei, jeg savner absolutt ikke den tiden, og jeg er hver dag takknemlig for at jeg kan traske avgårde på snødekte veier for å utfordre meg selv på jobb og ellers. Men en ting savner jeg, og det er den fullstendige roen man føler når alle dager går langsomt og man ingenting skal. Det å ha tid og ro til å kjenne på hver eneste tanke. Da det stod på syns jeg mange ganger det var vanskelig å være så langsomt alene med tankene. Nå savner jeg det noen ganger når livet går raskt og det er vanskelig å roe skikkelig ned.

Men noen ganger kommer den gode roen i glimt, og jeg prøver å ta godt vare på de øyeblikkene. Som i kveld, gående hjemover i stillhet og knitrende snø etter et utradisjonelt julebord med min utradisjonelle arbeidsplass. Der det ikke var en dråpe alkohol, og der det var helt naturlig å få et spørsmål om det ikke er farlige dyr som tiger og leopard i fjellene her. Ikke så lett å vite når man kommer fra et område i India der det er nettopp tigre og leoparder i fjellene.

Det er etter sånne anledninger roen senker seg og jeg tenker på hvor heldig jeg er som får ta del i et miljø der folk er opptatt av mer enn seg og sitt. Hvor heldig jeg er som har helse og kapasitet til å delta. Og det er etter sånne anledninger de lange tankene kommer og den gode roen senker seg.

For hva er det vi strever etter i jaget hver eneste dag? Anerkjennelse, godkjennelse og å bli sett? En god ting jeg tok med meg ut av sykdommen var det å sette pris på meg selv. I liv som ikke lenger har den selvfølgelige verdien som en rolle i storfamilien hadde før, må vi skape vår egen verdi. Vi føler at vi må skape en identitet som gir verdi, og mange lever i et evig prestasjonsjag. Jeg gjorde det selv, og satte min egen verdi ut fra hva jeg kunne prestere. Å bli satt helt tilbake dit der man ikke kan prestere noe annet enn å være, gjorde at jeg måtte se etter verdien i å bare være meg. Senere har jeg skjønt at bare å være meg  og dele akkurat de tankene jeg gjorde meg der og da har hatt verdi for mange.

Det har gitt meg en ro i jaget. Jeg vil gjerne prestere fremdeles, men om forskningsartikkelen min ikke er god nok for det tidsskriftet jeg ønsker, så betyr ikke det at jeg er mindre verdt. Jeg vil gjerne holde gode forelesninger, men jeg vet at jeg er mer enn forelesningene.

Det er i den gode roen jeg igjen blir minnet på disse tankene. Og når jeg igjen skal prestere på jobb i morgen, tar jeg roen med. Nå nyter jeg den med et glass vin og Bugge Wesseltofts «It’s snowing on my piano». Det snør ikke på mitt piano, men her på bloggen snør det, og utenfor gir snøen en stille ro til omgivelsene.  Mitt juleønske til både nye og trofaste lesere er at dere her inne kan kjenne på den gode roen og ta den med videre.

Denne isdronningen oppstod i Nygårdsparken i løpet av fjorårets lange kuldeperiode, og er en god påminnelse om hvor forgjengelig alt er, og hvor viktig det er å sette pris på det som er her og nå. Jeg var innom henne mange ganger i løpet av vinteren, og trodde hver gang at hun ville forsvinne. En dag i mars smeltet hun bort. Kanskje kommer en ny isdronning denne vinteren? God førjulstid ønskes alle mine lesere!

Reklamer

Lyden av stillhet

september 12, 2010, kl. 13:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Alle steder har sin lukt og sine lyder. Jeg hadde glemt lukten av Zambia. Men da jeg satt i bilen på vei fra flyplassen, slo den meg nesten tilbake av gjenkjennelse. En kombinasjon av tørr jord,  brent og et snev av eksos. Midt i tørkeperioden var den rødaktige jorden knusktørr, og det føltes som konstant sand i luften. Man skulle kanskje tro at i en utbygd by som Lusaka, brukes strøm til matlaging. Men det er det ikke alle som har tilgang til, eller som ikke har råd til å bruke strøm for matlaging. Derfor ligger det en lukt av bål og røyk og brent nesten over alt. Et jevnt sus av biler legger til lukten av eksos. Til sammen blir det lukten av Lusaka. Gjenkjennelsen var sterk. Jeg var tilbake.

Lyden av Lusaka kom litt etter litt. Fuglesang. Sirisser. Lyden av syngende damer på et lasteplan, på vei til bryllupsfeiring eller en annen viktig feiring. Jeg husker den gangen jeg satt i bilkø bak en sånn lastebil, da de syngende damene syns det var kjempefestlig at jeg danset med der jeg satt bak rattet.

Alle steder og alle minner har sine lukter og sin lyd. Det eneste som er uten lukt og uten lyd er minnet om å være syk. Da alle inntrykk var for sterke, var det best når det var helt stille og uten sterke lukter. Det var da jeg ble kjent med stillheten. Jeg som alltid hadde pleid å ha radio eller musikk på, var plutselig overlatt til stillheten. Den ble til noe godt, noe som representerte ro og hvile. Det er ingen lyder eller lukter som vekker minnet om å være syk. Det er en befrielse. Når hverdagen går i høyt tempo igjen, er det som om de to årene med slow motion er borte. Jeg har valgt å ikke dvele ved det som var, men heller fokusere på å ta livet mitt tilbake.

Det gode ved stillheten har jeg tatt med meg videre. Selv om jeg nå tåler høy musikk og debatter på radio, er det godt å være i stillheten. Den vekker heller ikke minner. Om den så gjør, må det være minnet om det gode i langsomheten. Det gode i å ha tid til å tenke de lange tankene og på de store tingene, som lett kan bli borte i alle de små tingene som krever oppmerksomhet hver eneste dag. Jeg har valgt å ta de gode minnene fra det vanskelige med meg videre. Resten har fått ligge. Det er bak meg.

Jeg sitter og kjenner på minnet av Lusaka. Varmen, tørrheten, lukten og lydene.  Jeg sitter i stillheten og nyter et øyeblikk av langsomhet i alt det raske. Klar for lydene og luktene, og minnene de har med seg.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.