Tante Grønn

En helt vanlig søndag. Nesten.

I dag hadde jeg bestemt meg for at det skulle være en helt vanlig søndag. Når man ikke tåler lyd og store folkemengder er det best sånn. En helt vanlig søndag. Dessverre kom ikke avisen på akkurat denne vanlige søndagen, men hva gjør vel det når man orker nok lyd til å høre søndagsavisen på P2? Jeg måtte lukke verandadøren på et tidspunkt, fordi ungene i nabolaget av en eller annen grunn blåste i høylydte fløyter på denne helt vanlige søndagen. Men etter hvert forsvant de, barna og foreldrene, som av en eller annen grunn hadde pyntet seg på en helt vanlig søndag.

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle være en helt vanlig søndag. Jeg hadde kjøpt inn femte sesong av Presidenten og Mamma Mia-filmen, for å tilbringe denne søndagen delvis i det hvite hus og delvis på en idyllisk, gresk øy omgitt av syngende og dansende mennesker. Et stykke inn i budsjettforhandlingene i det hvite hus begynte jeg plutselig å tenke på denne helt vanlige søndagen for nøyaktig et år siden. Da var det en lørdag som ikke var helt vanlig. Da satt jeg på en buss. Jeg hadde reist i et døgn fra Zambia, inkludert ganske mange timer på flyplassen i Nairobi, der jeg diskuterte jeg sør-afrikansk politikk med to sør-afrikanere som hadde vært i Rwanda og ble kjent med to tyske bistandsarbeidere på vei hjem fra Kenya. Jeg hadde reist i et døgn, og det var streik på Flesland. Vi landet i Stavanger i stedet, og ble sendt i buss til Bergen. Sammen med turister fra Tyskland og England satt jeg mer enn fem timer på en buss, og så bunadskledde mennesker vifte med flagg langs vestlandskysten. Jeg kjørte med to ferger i strålende sol, og delte ut sightseeingtips til ivrige turister.

Tante Grønn hører på mannskor

Og så hørte jeg på radio. Og plutselig var det kjente toner i mitt øre. Mannskor som sang nasjonalsanger så nasjonalromantikken nesten tok overhånd. Den norske studentersangforening sang på direkten om Olav Trygvason og at Ja, vi elsker dette landet og sangerhilsen, som minte meg om mine tider i studentkor da søttende mai var sang i tog og sang på fest. Studentersangforeningen sang «Tagen er Ormen Lange, fallen er Olav Trygvason», så jeg fikk frysninger på ryggen, der jeg satt på bussen et sted mellom Stavanger og Bergen.

Det kom jeg til å tenke på midt i budsjettforhandlingene. Og måtte skru på radioen. Det skulle være en helt vanlig søndag, men jeg sprakk. Det ble litt nasjonaldag her også. En liten time med nasjonalromantikk, før jeg vendte tilbake til budsjettforhandlingene. For man må jo ha litt mannskor på en sånn dag. Jeg kan være foruten musikkorps og buekorps, men mannskor, det må jeg ha.