Styrketrening
april 21, 2010, kl. 17:29 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 48 kommentarerStikkord: gråt, livet, smil, styrke, svakeste
”Du er så sterk,” er det ofte at folk sier til meg. De friske. De sterke. Selv må jeg hvile etter å ha gått opp trappen, og kroppen føles svak.
Jeg pleier å snakke det bort. De har ikke sett når jeg er svak, og jeg vil ikke at de skal se det. De har ikke sett meg den gangen jeg lå på kjøkkengulvet og gråt. De har ikke sett meg de gangene det har føltes så mørkt at bare det å komme ut av sengen virket uoverkommelig. Og jeg vil ikke at de skal se det.
Når jeg har folk rundt meg velger jeg å ha det bra. Jeg gjemmer bort svakheten helt innerst og ikler meg et smil og en fin genser. Mitt ytre utstråler styrke og trygghet, og når svakheten vil ta over har jeg teknikker for å holde den i sjakk. Omgivelsene mine merker det ikke. Jeg nikker og smiler og hviler, og praten fortsetter.
Og jeg har blitt sterkere. Ironisk nok føler jeg meg sterkere nå enn da jeg var frisk, hadde timeplanen full og løp opp trappene. Jeg står stødigere. For å være sterk må man ha kjent på sitt svakeste. Når man hver dag har kjent på sine ytterste svake punkt vet man hvor de er. Og man lærer seg å leve med dem. Når man dag etter dag har kjent på sin redsel og mismot, sin utilstrekkelighet og tilkortkommenhet vet man hvordan det er. Man vet hvor bunnen er, og så bygger man seg langsomt opp derfra. Og står man støtt på bunnen tåler man mer. For å være sterk må man ha vært på sitt minste og svakeste.
Så hvis du spør meg hvor jeg henter styrken min fra, så svarer jeg fra mitt aller svakeste.
48 kommentarer »
RSS feed for comments on this post. TrackBack URI
Legg igjen en kommentar
Tante Grønn
Tante Grønn - Ikke så tantete, men veldig glad i alt som er grønt! Her på bloggen tenker jeg høyt og snakker lavt om det som måtte falle meg inn. Med ujevne mellomrom gir jeg også lyd fra meg på twitter.
Nyeste kommentarer
-
-
-
-
Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.
Tante Grønn 
Så utrolig bra sagt… at styrken faktisk kommer fra der man er svakest. Jeg har kanskje ikke tenkt på det sånn før, men det er veldig sant.
Comment by ~SerendipityCat~— april 21, 2010 #
Takk, Cat! Jeg innså det vel ikke da jeg var på mitt svakeste, men kjenner at det som gjør meg sterk nå er nettopp det at jeg har vært så svak.
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Viktig innsikt fortalt på en fin måte! 🙂
Comment by tripsandtics— april 21, 2010 #
Takk, Trips! Har gått lenge og tenkt på dette. Godt å få det skrevet ned, kjenner jeg 🙂
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Om å gjemme unna det svake. Til tider handler det om at jeg ikke ønsker å dele – jeg vil ikke risikere å bli møtt på en måte som gjør at det jeg viser frem knuser.
Jeg tror du har helt rett i at vi kan hente styrken fra svakheten. Kanskje handler det om å finne dybdene i seg selv. For på dypet så er i hvert fall jeg både svak og sterk.For meg inngir det tillit når noen tør å snakke om sin egen svakhet – det er mot – som igjen handler om styrke. Å våge å være et ekte menneske med mørke og lyse sider.
Takk for at du deler av deg selv!
Comment by Maryathome— april 21, 2010 #
Takk for fine ord, Maryathome! Jeg velger litt hvem jeg vil vise svakhet for. Alle får ikke se alt, men noen får se mye. Og en del som leser her blir overrasket fordi jeg viser mer svakhet her enn ute i det vanlige livet.
.
Jeg tror vi også kan hente mye styrke fra hverandre!
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Sterkt skrevet! Jeg forblir imponert over deg.
Comment by maerris— april 21, 2010 #
Takk, Mærris! Kommer du snart hjem igjen til oss?
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Kjenner meg nok en gang så godt igjen i det du skriver, og du får sagt det jeg erfarer på en helt spesiell måte!
Etter mitt kraftige tilbakefall av ME nå nylig er jeg sluttet å gjemme svakheten. Hvis folk spør hvordan det går, sier jeg akkurat hvor «svak» jeg er for tiden og hvor lite jeg klarer. Når jeg kjenner utmattelsen komme mens jeg er sammen med andre, sier jeg det før jeg trekker meg tilbake. Jeg er lei av å skjule svakheten.
Det betyr ikke at jeg har gitt opp. Jeg skal tilbake igjen, og jeg jobber hele tiden med meg selv mentalt og fysisk. Jeg er sterk store deler av tiden, både hjemme og ute. Men det «nye» er at jeg også kan vise svakheten og snakke om den. Si hvor vanskelig ting er innimellom og hvor lite jeg klarer for tiden. Min erfaring er med dette positiv, det skaper større åpenhet for spørsmål fra folk rundt meg, og jeg får større forståelse for min situasjon.
At svakheten er vår styrke er en sannhet som bare vokser seg sterkere med tiden.
Comment by hanna— april 21, 2010 #
Hei Tante Grønn.
Takk for fine innlegg!
Jeg er mindre på data for tiden og synes det er så godt å få gjort andre ting, men jeg titter av og til innom på bloggene til de som jeg vet har ME.
Denne sykdommen er krevende på mange måter, men kanskje det som har utfordret meg mest i løpet av disse 10 årene er å skyve på smertegrensene mine, være tolmodig og snill med meg selv, være fornøyd med det jeg faktisk mestrer, og kanskje det aller viktigste å forandre syn på hva som er «flinkt», svakt/sterkt, positivt/negativt, glede/sinne o.s.v.
Kulturen vår har skapt begreper som vi naturligvis oppfatter som vellykkethet/positivt, noe vi ønsker å identifisere oss med, noe vi strekker oss etter, noe vi ønsker å fremstå som. På samme måte har vi dannet oss bilder av hva vi ikke ønsker å fremstå som, negativt, noe man ikke viser utenfor husets fire vegger…
Etter mange år med denne sykdommen og svært tunge stunder hvor jeg faktisk har trodd at jeg kom til å dø, har jeg måttet lære meg å forandre på mine innstillinger i forhold til det jeg nevner over, slik at de såkalte «negative» tingene er like naturlig og flotte som de «positive» tingene. Tørr jeg å stå frem med alle livets «farger» og med den innstllingen at alt er like naturlig og flott, så har jeg kommet langt. Det som skjer, det skjer. Jeg stritter ikke imot eller jeg bruker ikke opp dyrebar energi på å skjule eller prøve å fremstå som noen annen enn den jeg er i øyeblikket. Avkledd vil noen si, men gud så godt det er å gå «barbeint» i gresset, eller bade naken eller bare være seg selv.
Det er vel akkurat dette mange ME-pasienter oppfordres til å jobbe med;
-tørre å vise sykdommens rette ansikt utad. Husker Nyland snakket mye om dette.
Tror mange sliter med akkurat dette, og av naturlige grunner bare viser seg utenfor husets fire vegger da de føler seg opplagt til det. Viser seg eller treffer venner bare da de har overskudd til deg. Motiverer seg og har krefter til et møte med venner og fungerer blid, opplagt og som om ingenting feiler, der og da også ligger man som slakt i senga i flere dager etterpå.
å gud og gud, dette ble langt. Merker at jeg ikke har blogg lenger og får vrengt meg der av og til. he he he
klem fra Alva
Ta godt vare på deg selv, tante og jeg er sikker på at vennene dine liker deg like godt om du er blid, opplagt eller om du er sliten, tom og går på lavgir.
Ha en fin dag. Våren og solen kommer snart til Bergen igjen nå.
Comment by Alva— april 22, 2010 #
Alva: Takk for kommentaren! Jeg tror også det er viktig å tørre å vise seg i alle sine farger. Alle aspekter av livet er viktige, og det kreves mer å vise sine svakheter enn sine styrker.
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Hanna: Jeg er ikke så redd for å vise utmattelsen. Noen ganger er det en lettelse å vise den, for jeg får jo høre hele tiden at «du ser jo så godt ut». Og jeg forklarer gjerne helt tydelig hva jeg klarer og ikke klarer, siden jeg vet det ikke synes utenpå.
Men det jeg ikke liker å vise er når jeg føler meg svak inni meg, når mismot og frykt tar over.
Takk for at du leser og kommenterer!
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Jeg skjønner hva du mener.
Jeg vet ikke om du har det slik, men det er når jeg får tilbakefall at jeg blir svak (og mismot og frykt tar over). Da er jeg uansett ikke i stand til å gå ut…eller snakke med folk. Så det får man aldri vist til noen andre enn den man bor sammen med. Og det er kanskje like greit.
Så kan man heller dele litt av det med andre når man er oppe og går igjen:)
Comment by hanna— april 22, 2010 #
Ja, det har du rett i hanna. Det er tilbakefallene som er så sterke at man ikke har sjans til å fungere på noe plan. Bare ligger som slakt i senga. Nettopp disse øyeblikkene er det bare de aller nærmeste (stakkars) som opplever.
Det er litt synd egentlig. For det er da ME viser seg fra sin mest brutale side. Og disse tilbakefallene kommer ofte da man mist venter det. Etter f.eks glede…og det er da jeg skulle ønske at alle andre kunne se hvordan denne sykdommen rammer. Selv etter «psykologiske» positive hendelser settes _kroppen_ helt ut av spill.
alva
Comment by Alva— april 22, 2010 #
Nok en gang tar du pusten fra meg.
Nok en gang gir du av deg selv, setter ord på hvordan du har det.
Nok en gang hjelper du meg å se, skjønne og forstå hvordan jeg har det og at jeg ikke er alene…det er ikke bare tull og innbildning, latskap og mangel på interesse for å bli frisk.
Nok en gang er din svakhet/styrke med på å hjelpe meg til å ikke gi opp, få nytt mot og satse med nytt mot.
Nok en gang gjør du en forskjell….iallefall for meg!!
Tusen TAKK!
Comment by Kjersti— april 21, 2010 #
Puh, nå tok du pusten fra meg. Jeg er veldig ydmyk og overraskes fremdeles over at mine enkle ord her på bloggen kan være viktige og gjøre en forskjell for andre.
Takk for at du leser, Kjersti!
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Godt skrevet, takk for en fin blogg 🙂
Selv om jeg har en annen, «usynlig sykdom», kjener jeg meg veldig igjen i det du skriver.
Comment by juni— april 21, 2010 #
Takk for fine ord, Juni! Prøver å skrive generelt, uavhengig av sykdom, og glad for at flere kan finne gjenkjennelse i tekstene mine.
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Fantastisk skrevet Marte, ord jeg absolutt kjenner meg igen i men som jeg aldri hadde klart å formulere.
Comment by Kristine— april 21, 2010 #
Tusen takk, Kristine! Snart må vi strikke litt sammen igjen 🙂
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Det må vi absolutt! 🙂 Innlevering på onsdag, så etter det er jeg klar med pinner.
Comment by Kristine— april 22, 2010 #
Jeg sier som Kristine over meg her; Jeg kjenner meg absolutt igjen, men jeg hadde aldri klart å formulere det slik du har gjort.
Et flott innlegg!
Comment by anettesylvia— april 22, 2010 #
Tusen takk for hyggelig kommentar, Anettesylvia! Glad for at du kunne kjenne deg igjen.
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
En flott post som grep meg! Du er flink til å sette ord på følelser,og deler det med oss på en fin måte. Takk!
Comment by Mona (nurk56)— april 22, 2010 #
Tusen takk for fine ord og anbefaling, Mona!
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Jeg blir bare helt satt ut – over måten du klarer å få satt ord på alt. Ja,er ikke vi mennesker forunderlige – hvordan vi gjemmer egen svakhet og sårbarhet bak våre masker. Det å erkjenne egen svakhet og sårbarhet er en vanskelig og tøff prosess. Det har tatt TID for min del. Etterhvert har jeg innsett hvor viktig det er å klare å vise/dele denne svakheten/sårbarheten med med få nære venner – det er fortsatt vanskelig, men jeg øver meg. Det å kunne sette ord på/vise de vanskelige følelsene,slippe kontrollen og maskene,har skapt en ekstra dybde og kvalitet i vennskapet.
Ja visst, man henter styrken fra sitt svakeste. Så nydelig sagt, og så sant. Jeg har en skrøpelig kropp, men siste årenes sykdomserfaringer har gitt meg en herlig indre styrke: Føler meg som et mye helere og sterkere menneske enn før jeg ble syk.
Musikerne Vidar Johnsen og Peter Nordberg beskriver dette så nydelig i sangen «Derfor e du sterke». Dagens anbefaling!
hilsen hopeful
Comment by hopeful— april 22, 2010 #
Takk for fine og reflekterte ord, og for nydelig sanganbefaling som passet fint til teksten! Legger ut lenke også: http://www.youtube.com/watch?v=SGlNEN9HPok
Comment by Tante Grønn— april 22, 2010 #
Tusen takk Tante Grønn for at du setter ordene på dette, som for meg og mange andre er så vanskelig å leve med.
Jeg beundrer mange av dere flotte bloggere som greier å formidle det så godt, det mange av oss har i oss, men som vi ikke greier å sette ned på papiret.
Det er sterke ting du skriver her, og jeg kjenner meg så veldig godt igjen.
Er også enig i mange av de svarene du har fått, og som «hopeful» sier:
«Det å erkjenne egen svakhet og sårbarhet er en vanskelig og tøff prosess»
Men jeg også føler meg som et helere og sterkere menneske nå, enn før jeg ble syk.
Håper at du fortsetter å berike oss med din skrivekunst.
Ønsker deg gode dager.
Hilsen Benedikte
Comment by Benedikte— april 25, 2010 #
Tusen takk for kommentaren, Benedikte!
Innimellom lurer jeg litt på vitsen med å blogge, å utlevere og blottlegge meg selv på den måten. Men så får jeg sånne kommentarer som din, og da tenker jeg at jeg aldri må slutte å blogge 🙂
Comment by Tante Grønn— april 25, 2010 #
Fint skrevet, og utrolig kjenner meg igjen i uviljen til å vise fram plagene. Akkurat som deg skjuler jeg migrenen min bak fin genser og andre tryllerier.
Comment by tonemerethe— april 28, 2010 #
Oioioioiiii…som jeg kjenner meg igjen i dette!
Enda en gang klarer du, på din lavmælte måte, å sette fingeren rett inn der det er vondt, kjære Tante Grønn.
Det gjør godt -takk!
Dette er hvorfor du blogger -du har en klar funksjon for mange av oss.
Comment by mariasmetode— april 28, 2010 #
Takk Maria! Og takk for anbefaling og lenke hit 🙂
Comment by Tante Grønn— mai 2, 2010 #
[…] denne bloggposten, “Styrketrening” skriver Tante Grønn lavmælt og sterkt om det velkjente […]
Pingback by En blogganbefaling: Tante Grønn´s Styrketrening « Marias Metode— april 28, 2010 #
Så flott du beskriver styrke, takk for ordene dine! 🙂
Comment by Marita— april 28, 2010 #
Åh, så utrolig gjenkjennelig. Men alikevel; nye tanker fra en ny vinkel. Jeg er så veldig dårlig på kollektiv sorg. Jeg er «så sterk». Men den bitte lille, svake meg gjemmer seg i kvisthullet sitt, og kommer frem når hun er ferdig, og «sterk» igjen. Ingen ser meg på baderomsgulvet, alene i skogen, eller ruggende med armene rundt meg selv. Jeg passer på at hulkene ikke høres.
En stund syntes jeg det var feigt av meg å ikke vise min frykt eller min bunnløse sorg. Jeg mener ikke det lenger. Det er jo min måte å sørge på. Jeg tror det er blitt min styrke.
Og ja; min styrke kommer fra den bitte lille jeg.
Takk for et innlegg som fikk meg til å se deg. Og til å se meg, fra en annen vinkel.
Comment by gunnhild— april 28, 2010 #
Å, det var en fin kommentar! At mine ord fikk deg til å se deg selv fra en annen vinkel. *mister nesten pusten* Tusen takk, Gunnhild!
Comment by Tante Grønn— mai 2, 2010 #
Utrolig flott skrevet.
Comment by Hege— april 29, 2010 #
Veldig godt skrevet! Takk!
Comment by Neglecta— april 29, 2010 #
Det var fint skrevet! – at styrken henter du fra ditt aller svakeste. Det var en ny tanke for meg også! Men, det er vel noe av det samme som ligger i det at jo større sorg man har kjent, jo større glede vil man også kunne kjenne…?
Man vil gjerne ikke vise frem de svake sidene en har. Jeg jobber litt med det. Tenker at det gjerne er greiere om jeg klarer å være åpen og ærlig? Ikke for å få sympati, men for å få forståelse. Og, ikke bare for min egen del, men også for andre som ikke kjenner seg som energibomber hele tiden. Det er lov! Livet har både solsider og skyggesider! Jeg tenker at man også er sterk når man tør å vise sin svakhet! 😉
Comment by Kaisa— april 29, 2010 #
Enig med alle andre her. Dette var utrolig godt skrevet 🙂 Likte det om at man må ha kjent på sitt svakeste for å være sterk. Har alltid trodd jeg var så sterk, men var ikke det. Ikke slik jeg er nå i alle fall.
Jeg har vært veldig åpen om sykdommen hele tiden og har møtt stor forståelse fra mennesker rundt meg. De er også med på å gjøre meg sterk forresten 🙂 Det jeg synes er vanskeligst er at jeg ikke fungerer kognitivt. Jeg glemmer ting, eller ord når jeg prater. Jeg sier noe i en samtale, men flere timer seinere når jeg får tenkt meg om, så skifter jeg mening. Feks i dag hadde jeg samtale med ei som skal starte som personlig assistent for meg. Hun likte å lage mat og ville gjerne lage middag til meg. Det var selvfølgelig helt greit for meg, helt til det gikk opp for meg flere timer seinere at da må jeg jo finne ut hva jeg vil ha. Det orker jeg ikke. Nå får jeg mat levert på døra fra sykehjemmet. Utrolig lettvint. I sånne situasjoner synes jeg det er vanskelig, føler meg dum og blottlagt. Hvordan forklare til noen som ikke har ME at det å finne ut hva jeg vil ha til middag blir for slitsomt??? Det å ikke være så oppegående og ha slik kontroll som jeg bruker å ha er min svakhet som jeg helst vil gjemme bort for andre.
Comment by Tornerose— april 29, 2010 #
Vet du, det med at å komme på hva man skal ha til middag er så slitsomt kjenner jeg meg veldig igjen i! I de dårligste periodene mine føltes det nesten overveldende. Når man har så marginalt med energi merker man virkelig hva som tar energi.
Comment by Tante Grønn— mai 2, 2010 #
Fine leserne mine! Her reiser jeg bort en liten uke og kommer hjem til fulle kommentarfelt 🙂 Så hyggelig! Takk for at dere kommenterer og deler! Det setter jeg så veldig stor pris på!
Comment by Tante Grønn— mai 2, 2010 #
Virkelig bra skrevet og veldig gjenkjennelig.
Comment by Salander— mai 2, 2010 #
Sterk-svak..to ord i enden av hver sin skala..tilsynelatende. Etter å ha lest ditt ærlige, flotte og kloke innlegg, så fikk begge ordene en ny betydning.Å være svak er ikke galt. Ikke å være sterk heller. Synes det virket så veldig riktig det du skrev med å å hente styrke fra sitt aller svakeste-og gjennom dette å måtte kjenne på sitt aller svakeste, kan finne styrke og kraft. Du beskrev det så vakkert. Du er en kunstner med ordene dine tante grønn, ( har du en forfatter i magen:)? )
Synes det er nesten magisk hvordan du evner å treffe oss lesere midt i solar pleksus..føles faktisk sånn innimellom her. Å lese innlegg som man kan kjenne seg sånn igjen i, er jo ikke akkurat hverdagskost. Jeg satt her og leste og tenkte at «for en gave» hun besitter. Om du ikke kan jobbe i Uganda sånn ståa er nå tante grønn, så når dine evner gjennom ord og tanker like langt. <ihvertfall for alle som finner inn til deg her:) Vi takke deg for at du blogger jeg også.. du utgjør en forskjell ja:)!
Comment by Luna— mai 2, 2010 #
Tusen takk, Salander og Luna! Har vel en bitteliten forfatter i magen, men foreløpig er det bare drømmer. En drøm er å få utgitt tekstene mine fra denne perioden, siden jeg har sett at andre finner hjelp og styrke i dem. Men først får jeg vel bli litt friskere, så får vi se 🙂
Det varmer i alle fall veldig å få sånne flotte kommentarer!
Comment by Tante Grønn— mai 2, 2010 #
Den drømmen håper jeg går i oppfyllelse TG! Og i tillegg til å helt sikkert bli en knallbok for alle som lever «i skyggenes dal»–så må den bli pensum for alle helsearbeidere i landet., jeg jobbet også en gang ( 5 ÅR siden ) som sykepleier, og hadde aldri hørt om ME før jeg tilfeldigvis kom over en artikkel om ei anna sykepleier med denne sykdommen..og kjente igjen alt. Hadde jeg visst mer mye før..så innbiller jeg meg at ting ikke hadde utviklet seg som de gjorde. Har veldig lyst å lese denne boka di kjenner jeg:)
Comment by Luna— mai 2, 2010 #
Fraul L likes.
Comment by Frau L— mai 10, 2010 #
[…] uendelig mye sterkere enn før. Å ha kjent på mitt aller svakeste og på et vis kommet gjennom det gjør meg sterk. Som et fjell som står der gjennom stormer og regnbyger og kalde vintre. Som står der i varm bris […]
Pingback by Dagen i dag må begynne med ettertanke « Tante Grønn— oktober 26, 2010 #