Dagen i dag må begynne med ettertanke

oktober 26, 2010, kl. 10:02 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For midt i raske rutiner for å komme på jobb så tidlig som mulig, så dukket det opp noen nydelige kommentarer på bloggen. Og jeg ble overveldet igjen over hva mine enkle ord her kan bety. Tenk at dere fremdeles er innom, måneder etter at det har kommet noe særlig her.

Jeg har lukket igjen skuffen i livet mitt som det står sykdom på, og det har vært bevisst. Jeg har fokusert på alt det friske, på livet, på alt jeg klarer. Og latt være å tenke på hvor vanskelig livet kunne være eller bekymre meg for om det noen gang skal bli slik igjen. I det siste har jeg blitt påminnet sykdomstiden i flere anledninger. Mennesker jeg ikke har truffet på lenge som blir overrasket over at jeg er høyt og lavt og engasjert og lattermild igjen. Et forskningsintervju om hvordan det er å være lege og ha kronisk utmattelse. Noen kommentarer på bloggen. Og jeg tar forsiktig i innholdet i skuffen, ser på det med store øyne og tenker ”var det virkelig sånn det var?”

At skuffen er lukket igjen betyr ikke at jeg ikke er bevisst på det som har vært. Jeg føler meg så uendelig mye sterkere enn før. Å ha kjent på mitt aller svakeste og på et vis kommet gjennom det gjør meg sterk. Som et fjell som står der gjennom stormer og regnbyger og kalde vintre. Som står der i varm bris og fuglekvitter og soloppgang. At jeg klarte å komme ut av dette på egenhånd, at jeg jevnt og trutt har jobbet meg opp, gjør den fjellstødige følelsen enda sterkere. Og å ha vært gjennom noe vanskelig over lang tid, gjør at andre ting ofte blekner i forhold. Det står ikke så mye på spill lenger.

Jeg har også fått et helt annet følelsesregister til hverdagsbruk. Der før utilstrekkelighet, stress og frykt for å ikke prestere ofte fikk ta overhånd, har nå den inderlig, gode gleden tatt over. Hvor ofte føler man seg skikkelig glad? Sånn helt inn i margen? Før hørte det med til sjeldenhetene. Nå kjenner jeg det nesten hver eneste dag. Jeg føler en intens glede og takknemlighet hver eneste dag over å kunne gå på jobb, drive med noe jeg syns er spennende og kunne være omgitt av fine folk. Når jeg blir lei eller syns jobben blir vanskelig, tenker jeg tilbake på livet i sofaen da dagene var mørke og lange, og da er ikke ting så vanskelig lenger.

Men det handler om trening. I snart fem måneder har jeg trent hver dag. Trent på å finne de gode tingene og glede meg over dem. I begynnelsen var det vanskelig. Jeg måtte bruke gamle opplevelser og minner, og dvele ved dem for å finne de gode følelsene. Etter hvert kunne jeg bruke ting jeg opplevde her og nå. Og etter noen måneder begynte jeg å merke kondisen. Min mentale kondis. Jeg som har ledd litt hånlig av de som snakker om at bare man ser positivt på ting, så blir ting bedre. Men de blir jo det. Men det krever at man trener. Nå kan jeg glede meg uhemmet over små og store ting. Og det gjør at jeg hver dag føler meg glad. Og det at jeg har vært gjennom sykdommen gjør det lettere. For jeg har alltid med meg perspektivet. Dit hadde jeg ikke kommet uten sykdommen.

Når jeg er travel på vei til jobb, stopper jeg hver dag ved vannkanten, lukker øynene og bare lytter. Til fuglesang og trafikklyd. Til bølgeskvulp og ryggesensorer. Ingen tanker, bare lyder. Jeg er helt og fullt tilstede i lydene. Når jeg har kjent en stund på de enkelte lydene og hele lydbildet, åpner jeg øynene og lar lyset få bli en del av tilstedeværelsen. Kjenner hvordan lydene har gjort meg mer oppmerksom. Jeg lar blikket hvile på trærne, vannet, trafikken, himmelen. Og lar lyset jeg ser fylle meg sammen med lydene. Helt tilstede mens pusten går rolig og jevnt. Lar tilstedeværelsens ro fylle meg midt i all travelheten rundt meg.

Sånn begynner jeg dagen. Med å minne meg selv på å være helt tilstede i det jeg gjør. Noen dager er det enklere enn andre, men når stresset tar meg utover dagen kan jeg hente frem følelsen av ro i øyeblikket, som gjør meg i stand til å være tilstede i møteprat og kontorlys, i en overfylt buss og en mailboks som stadig fylles opp.

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For selv om arkivskuffen merket ”sykdom” er lukket, så preger erfaringene meg hver eneste dag. Og hver eneste dag kjenner jeg på takknemligheten for å være frisk og den inderlige gleden over å kunne gjøre ting. Sånn sett står skuffen ørlite på gløtt, og gir alle opplevelser og hendelser et eget lys. Et annet perspektiv enn før.

Advertisements

12 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. Tusen takk! Om du bare viste! I dag trengte jeg det så sårt, akkurat det du skrev…..gjorde to små gøye ting i går, og i dag er verden i svart. Målet er å smile og forhåpentligvis le hver dag…vanskelig i dag….nå fikk du tårene til å renne, det trengtes også! Så nå legger jeg dagens «vonde» bort og kan møte ungene med litt smil og glede når de kommer hjem. Så igjen, tusen takk! PS! Ha en elefantastisk dag!

    • Ikke noe å takke for. Hvis mine ord kan gjøre dagen din litt bedre, så er jeg fornøyd. Håper verden ikke lenger er så svart 🙂

  2. Du skriver så gripende. Etter avsnittet «Når jeg er travel på vei til jobb, stopper jeg hver dag ved vannkanten, lukker øynene og bare lytter…» – da ble jeg tankefull. Hvorfor stresser vi hele tiden. Jeg har mye å lære og små drypp fra deg hjelper. Takk! Håper jeg «ser» deg av og til.

    Klem

    • Takk, Randi, for så fine ord. Jeg har virkelig lært hvor viktig det er å være tilstede i nuet, og ikke i alle stressende tanker på hva man burde gjort eller hvordan ting kunne vært. Noen dager klarer jeg det godt, andre ikke så godt. Men alt blir bedre med trening. Håper å være her litt oftere igjen, men lett å bli revet med av travelheten 😉

  3. For en utrolig nydelig tekst.
    Jeg syns alle har behov for å få satt ting litt i perspektiv en gang i blandt. Bare ta et skritt tilbake og betrakte verden, og seg selv.
    Ønsker deg lykke til videre også.
    Må lese litt mer her inne, for det virker som du har en veldig fin blogg.
    🙂

    • Tusen takk for fin kommentar, gullfiskbollen, og velkommen hit! Perspektiv er viktig, men lett å miste i hverdagens travelhet. Tror man må øve seg på å holde perspektivet, sånn at når det stormer så klarer man å bevare det.

  4. Så godt det er å lese dette! Fra å være kraftig irritert på Mannen, sitter jeg her med en god følelse og tenker på de nydelige barna mine… og er glad for at vi har økonomi til å sende meg på et lightning process kurs- som er akkurat det jeg trenger nå. Ha en flott dag!

    • Glad mine ord var gode å lese! Håper dagen din var god og at du får utbytte av kurset 🙂

  5. Så nydelig du skriver. Det er så fint at du fremdeles skriver. Og at du derved også stopper stopp og nyter gleden. Jeg trener også og tror jeg er i ferd med å finne nøkkelen til bedre helse. Gleden av å komme ut av sykdom på egenhånd må være en stor glede. Din styrke har gitt meg mye inspirasjon og jeg følger i dine fotspor og drar ut på den samme reisen. Jeg tar i alle fall med meg fjellstøvlene og håper at jeg kan stoppe opp og kanskje bruke dem på vei hjem.!

    • Fikk nesten tårer i øynene da jeg leste kommentaren din, Virmeline! Er så utrolig glad for at min styrke kunne inspirere deg. Siste dagen i Skånevik gikk jeg en laang tur i skogen – det er kanskje den beste turen jeg har gått noensinne. Håper du får en like god opplevelse! Lykke til!

  6. Det er så viktig det du skriver Marte, jeg glemmer så fort at det er nettopp gleden i hverdagen som er den viktigste. Tusen takk for at du minnet meg på det i dag på en torsdag nå det regner og hjemmeeksamen virker uoverkommelig. Så kan jeg heller tenke på at jeg ble vekket at en liten stemme som sa «Mamma er du der? Jeg er her!» Og konkludere med at hverdagen er full av små øyebklikk som blir overdøvet av støy, mas og logistikk, men at hvis en bare hører etter så finner en glede over alt.

    • Ah, du sier det så godt Kristine! «Hverdagen er full av små øyeblikk som blir overdøvet…» Tusen takk for fin kommentar! Og lykke, lykke til med hjemmeeksamen 🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: