Rapport fra en sosialantropologisk charterstudie

januar 28, 2009, kl. 11:50 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: charterferie, charterpensjonister, sosialantropologi

Noen ganger blir ikke ting som man tror. At dette skulle bli en slags studietur, hadde jeg ikke forventet. Men kanskje burde jeg ha skjønt det allerede før vi satt på Gardermoen og ventet på å gå om bord i flyet. Folkene som satt rundt oss var nemlig ikke et tilfeldig utvalg av befolkningen. De fleste var charterpensjonister. Allerede på flyet ante jeg at dette dreide seg om en egen kultur – charterkulturen. Og den involverte blant annet høyt alkoholinntak i løpet av flyreisen, til tross for at flyet tok av lenge før den tiden jeg vanligvis våkner om morgenen. Jeg registrerte også blikk mot meg og min reisevenninne, og jeg tror ikke det var fordi hun, med sin vonde rygg, stod mer enn hun satt, men at vi rett og slett ikke gled inn.

 

Da vi kom fram registrerte vi at de var overalt, charterpensjonistene. Og da begynte vi å føle et slags fellesskap med dem. Vi hadde også rømt unna snø og kulde. Vi hadde også våre begrensninger, vi kunne begge verken gå langt eller fort. Vi bevegde oss lite utenfor hotellområdet, og vi spiste tidlig middag så vi kunne legge oss tidlig. Vi spilte yatzy om kveldene.

 

Og med disse anstrengelsene for å gli mest mulig inn i kulturen til charterpensjonistene, følte jeg meg litt som min veileder på doktorgraden. Hun er sosialantropolog, og som del av doktorgraden sin oppholdt hun seg i lengre tid i en landsby langt ute i det vi ville kalle ødemarken i et afrikansk land. Til tross for at hun åpenbart var annerledes, hun var jo hvit, gled hun etter hvert inn i, og ble en del av, den kulturen og hverdagen som var der. Sånn var det litt med oss og charterpensjonistene. Til tross for at vi åpenbart var yngre og annerledes enn dem, levde vi som dem, gled inn i deres kultur og ble etter hvert bevisst de forskjellige subkulturene blant charterpensjonistene.

 

Sprekepensjonistene

Sprekepensjonistene er en gruppe det kan være vanskelig se. Man ser dem lettest tidlig på morgenen, før solen er helt oppe og de andre pensjonistene kun så vidt har begynt på kaffekoppen. Da kommer sprekepensjonistene susende forbi, iført joggesko, khakifarget shorts og en hvit trøye. De har ofte en liten sportssekk og en flaske vann lett tilgjengelig. Du må følge godt med for å få et glimt av dem, før de forsvinner opp mot nærmeste ås eller fjell. Mange av dem har også staver, og et i overkant blidt uttrykk i ansiktet for å være så tidlig på morgenen.

 

Solpensjonistene

Disse charterpensjonistene finnes i større antall rundt bassenget og på stranden. Som sprekepensjonistene kan man få et første glimt av dem om morgenen. Men mens sprekepensjonisten er på vei mot nærmeste fjelltopp, er solpensjonisten på vei for å reservere de beste solsengene. Håndkle og en bok legges igjen for å markere reviret, før han/hun vender tilbake til balkongen for å innta morgenkaffe. Solpensjonistene kan ses i stort antall på høylys dag på solsenger ved bassengkanten og på stranden. De gjenkjennes best ved sin innbarkete brunfarge, som er høyst unaturlig i de nordeuropeiske landene de kommer fra. Denne fremhever de gjerne med badetøyet de bruker. Den mannlige utgaven av arten har gjerne hvit tanga, mens den kvinnelige utgaven gjerne har bikini i knallfarger.

 

Ølpensjonistene

Denne subkulturen av charterpensjonister kommer gradvis til syne utover dagen, men liker seg ikke ute for tidlig på dagen. Det er størst sannsynlighet for å finne dem i den såkalte bassengbaren, særlig i happy hour når man kan kjøpe to øl til prisen for en. Men til tross fra at happy hour på vårt hotell begynte kl 9 og sluttet kl 23, kom de ikke til syne før litt utpå dagen. De er gjerne lett utflytende, både verbalt og rent fysisk. Mens solpensjonistene er stille vesener, blir ølpensjonistene gjerne mer høylydte utover dagen. Kjenningslyden deres er høy latter som gjaller mellom hotellveggene. Ølpensjonistene, med sitt gode humør, blir ofte gode venner med kelnerne i bassengbaren eller med ekspeditøren i den lokale butikken der halvparten av varene er vin, øl eller sprit. De kan også være synlige sent på kvelden og natten, i motsetning til sprekepensjonistene.

 

Tuslepensjonistene

Tuslepensjonistene gjør lite av seg, men kan være mange i antall. De finnes gående i langsomt tempo langs strandpromenaden, og tar gjerne lange pauser på en benk mens de ser på havet. Tuslepensjonistene er ofte dårlig til beins, og enkelte leier noen ganger elektriske firhjulinger for ta dem langsomt frem på strandpromenaden.

 

Gruppeturpensjonistene

Gruppeturpensjonistene finner du på bussturer arrangert av reiseselskapene. De drar rundt for å se alt Sydenlandet har å by på, men vel så viktig er det å småprate med de andre deltagerne på bussturene, som jo for det meste er gruppeturpensjonister selv. De møter ivrige opp på informasjonsmøter for charterpensjonister, og har alltid oversikt over alle turer, særlig de som er gratis eller dersom en lokalprodusert suvenir er inkludert i prisen. Gruppeturpensjonistene syns det er spennende å dra på fellesmiddager, som også er arrangert av reiseselskapene, aller helst med underholdning av lokale kulturelle grupper.

 

Annerledespensjonistene

Denne gruppen defineres ved at de tar avstand fra de ovenstående gruppene. De bemerker ofte allerede på flyet til Syden at de ikke skal til et turiststed og at de søker det lokale og ekte. De avskyr bassengbarer og reserverte solsenger, og fnyser av at gruppeturpensjonistene hevder å ha sett lokal kultur på fellesarrangementer. De har lært seg et visst minimum på spansk, og hevder at de reiser for å se spennende natur og kultur. I motsetning til gruppeturpensjonistene organiserer de utfluktene sine selv, ofte godt hjulpet av en guidebok som beskriver vakre fotturer. Det finnes imidlertid også anekdoter om at disse har blitt observert på stranden og i bassengbaren, men dette er ikke bekreftet vitenskapelig ennå.

 

Nå skal det jo understrekes at skillene mellom de forskjellige subkulturene ikke er helt klare, og at enkelte charterpensjonister hadde trekk fra flere kategorier. Man kan dessuten finne forskjellige grupperinger innad i alle subkulturene, som for eksempel vennegjengpensjonister, parpensjonister og venneparpensjonister.

 

I hvilken kategori havner så vi, de to pensjonistene som egentlig ikke er pensjonister men som føler oss både fysisk og mentalt redusert for tiden? Jeg er definitivt en tuslepensjonist, og liker best å tusle på strandpromenaden tidlig om morgenen når kun sprekepensjonistene, som i utgangspunktet er få i antall, og noen få tuslepensjonister har funnet veien dit. Jeg har til og med vurdert å leie en firhjuling for å kunne komme meg litt lenger, uten å bekymre meg for om jeg klarer å komme meg tilbake. Min reisevenninne begynte som tuslepensjonist, men har gradvis gått over mot sprekepensjonistene etter hvert som hun klarer å gå lengre og mer i oppoverbakke for hver dag som har gått. Innimellom har vi vært litt solpensjonister, men mangler både solingsutholdenhet og brunfarge for å være i nærheten til å bli godtatt i den gruppen. Vi har ikke gjort noe for å nærme oss ølpensjonistene, og når de har inntatt bassengbaren har jeg heller funnet fram øreproppene. Gruppeturer har også vært utenfor rekkevidde. Men vi ser jo ikke bort i fra at vi etter denne mer deskriptive studien etter hvert bør prøve å forstå en eller flere subkulturer bedre på senere sosialantropologiske studieturer, og disse kan da være aktuelle subkulturer å studere.