Når drømmer brister

juni 15, 2009, kl. 19:57 | Publisert i Grønne hjertesukk | 20 kommentarer
Stikkord: , ,

Lager det lyd når drømmer går i knus?Stillhet

Jeg hadde tenkt at det skulle bli enkelt. At jeg bare skulle ta den enkelt fra plassen der mellom alt det andre nedstøvete rotet, legge den i en plastpose og bære den ut i bosset. Drømmen, skjør som en glasskule jeg hadde blåst alle mine forventninger inn i og gitt fasong og farge til. Alle slags sterke, gode farger har det vært. Nå har fargene bleknet, og det er kun hvitt igjen. Glasskulen har ligget bortgjemt en stund. Jeg har sagt at jeg er klar for det. At jeg er mer stresset så lenge den er der, og at det skal bli en lettelse å bli kvitt den. Men når jeg tar den frem for å legge den i en plastpose og bære den i bosset, glipper det. Drømmen faller i gulvet med et brak uten lyd, og går i tusen knas.  Som sakte film uten lyd. Så var det ikke så enkelt likevel.

Nå er det avgjort. Jeg skal ikke tilbake til jobben i Uganda. Jeg har tenkt en stund at det ville bli sånn. Men nå er det avgjort.

I en kasse i Kampala

februar 21, 2009, kl. 10:11 | Publisert i Grønne hjertesukk | 7 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg har sagt det så mange ganger den siste tiden. Den ligger i en kasse i Kampala.

-Har du ikke en sånn, da?

-Jo, den ligger i en kasse i Kampala.

For i Kampala står det 5 kasser og en ryggsekk med ting som er mine. Ting jeg trodde jeg skulle komme tilbake til etter noen uker, men som det nå er uvisst når jeg ser igjen.

I en kasse i Kampala ligger espressokannen og presskannen min, med planer om å lage god kaffe i et fremmed land. Der ligger også de stilige Marimekko-koppene mine med samme bladmønster som gardinene hjemme i leiligheten, sånn at det skulle bli hjemmekoselig og fint å sette seg med en kopp kaffe, uansett hva slags leilighet jeg endte opp i.

I en kasse i Kampala ligger den fine, nye sommerdynen min, kjøpt med tanke på varme netter i et land som heller vil ha laken enn dyne. Der ligger et mykt satengsengesett, som skulle være svalt og deilig i varme netter med sirisser i bakgrunnen.

I en kasse i Kampala ligger alle de nye jobbklærne mine. Fra et liv i akademia, der slitt dongeribukse og uvasket genser er det nærmeste du kommer jobbuniform, var jeg klar for en jobbhverdag der det var viktig å gå pent kledd. Fine bukser og lette bluser. Min første beige bukse noensinne ligger der. Den svarte dressjakken som Inga-Cecilie var med på å kjøpe har sin plass i en kasse i Kampala. Det har også malariatabletter og kontaktlinser for mer enn et halvt år og det nye, fancy volumpudderet som skulle gi kule hårfrisyrer.

I en kasse i Kampala ligger gitaren jeg kjøpte noen måneder før jeg dro. Gitaren som jeg øvde og øvde på for å akkompagnere meg selv synge i bryllup, men selv om jeg ble ganske flink ble jeg også så nervøs at snille, gode Marianne måtte steppe inn og spille til. Gitaren som jeg savner når tiden går langsomt og jeg for en gangs skyld ikke driver med et snev av musikk.

I en kasse i Kampala ligger forventningene om hvordan livet skulle bli i et år eller to. Der ligger ønsket om opplevelser og nye erfaringer sammen med nervøsiteten for en jobb jeg ikke visste hvordan skulle bli. I kassen ligger gleden over at det var nettopp jeg som fikk denne spennende sjansen, og drømmer om hvordan  tilværelsen skulle bli et nytt og spennende land.

Gjensyn med Uganda

januar 5, 2009, kl. 23:58 | Publisert i Tante Grønn i Uganda | 7 kommentarer
Stikkord: , ,

Jeg hadde gledet meg til å se «Eventyrlige nordmenn» på TV2 i dag. Ikke fordi programmet i seg selv er så godt, men fordi det skulle være fra Uganda. Jeg tenkte det skulle være spennende og inspirerende å se litt av landet jeg skulle vært i. At jeg skulle føle meg litt nærmere.entebbe

Men bildene av den litt tullete haugalendingen som gikk av flyet på Entebbe International Airport slo meg i magen. Plutselig var det jeg som gikk av flyet, spent på hvordan Uganda skulle bli, kjente varmen og gikk mot flyplassbygningen. Jeg ble slått av minnet om mine egne forventninger, for så i samme øyeblikk kjenne skuffelsen og smerten da jeg på det sykeste igjen var på flyplassen i Kampala…på vei hjem igjen.

Det som skulle bli en koselig tv-stund som jeg skulle bli litt glad av, gjorde meg heller litt trist. At programlederens frykt for ville dyr ble fremhevet mer enn hvor flott Uganda er, og det viktige arbeidet folkene han besøkte har gjort, gjorde det ikke særlig mye bedre. Lyden av sirisser minnet meg om fuktig varme og intenst nattemørke. Der skulle jeg ha vært.

Tror jeg skal holde meg unna programmer fra Uganda en stund til.

Håpet er lysegrønt

desember 31, 2008, kl. 16:18 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan, Scener fra hospitalet | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Tante Grønns grønne støvler

Tante Grønns grønne støvler

På årets siste dag kommer tankene om året som har gått, og jeg kan vel trygt si at dette ble ”Året som ikke ble som jeg trodde”

Første halvdel var en jevn opptur, og ukene ble stadig mer travle. Gode venner hjalp til med søknad og intervju da drømmejobben dukket opp. Noen dager etter en lang hjemreise fra Zambia og flyplasstreik på Flesland kom beskjeden om at jeg hadde fått jobben i Uganda!

mirandaOg da jeg på premieren til Sex and the City-filmen, utkledd som Miranda med rødt hår og selvfølgelig i grønn kjole, stadig gjentok Miranda-sitatet ”I love my job, I love my friends, I love my life!” mente jeg det virkelig. Den gode bølgen fortsatte med store opplevelser sammen med koret. Først seier i konkurranse i Grieghallen. Men aller størst var gullmedalje i kor-OL i Østerrike. Opplevelsen av å sammen skape noe vakkert, krevende og spennende i øyeblikket var utrolig sterk. Dette var også sommeren da jeg (med halsbetennelse) sang i vielsen til gode venner. Det var stort og rørende å få være med på deres viktige stund. Da jeg ved midnatt forlot bryllupet med ”No skal æ færra te Mexico” i ørene var det nettopp for å dra direkte til Mexico på den gigantiske AIDS-konferansen med 35 000 deltakere.

At jeg følte meg litt tom og lite motivert på konferansen tolket jeg som at jeg var sliten etter travelt program og mange inntrykk. At jeg ble litt syk tok jeg også som et tegn på det samme. Sannsynligvis hadde jeg egentlig allerede da, som en tegnefilmfigur på vei oppover, løpt forbi kanten av stupet og fortsatte å løpe i løse luften uten å se hvor langt det var ned. I ettertid er det lett å se hvorfor jeg ikke kom i mål med forberedelsene før jeg skulle flytte til Uganda, og hvorfor jeg på avreisedagen var så stresset at jeg for første gang hyperventilerte. Men fremdeles hadde jeg ikke sett at jeg hadde løpt forbi kanten av stupet.

hospitalet1Jeg begynte nemlig først å kjenne at jeg falt da jeg var kommet til Uganda. Da alt skulle være nytt og spennende, kjentes det tungt og febervarmt. I stedet for å oppdage ny by og nye mennesker, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg stilte min egen diagnose, og satt etter kun to uker på flyet hjem.

Dette ble året som ikke gikk som jeg trodde. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bo hos mine foreldre som 31-åring. Jeg hadde riktignok trodd at høsten skulle bli full av utfordringer, men hadde sett for meg at utfordringene skulle bli lange jobbedager og krevende oppgaver, og ikke at de skulle bli å gå til bussen eller i oppoverbakke. Jeg hadde ikke trodd at det var jeg som skulle sitte hjemme og lese reisebloggene til gode venner i utlandet.

”Vi må selv velge våre dimensjoner,” skrev Pegasus da hun trakk tarotkort til meg. Tordenlill beskriver gledene ovelysegrc3b8nt3r å gjøre ting man ikke klarte før. Jeg syns det er vanskelig å være i min nye dimensjon. Jeg er vant til å engasjere meg, jobbe, diskutere. Nå skal jeg være fornøyd hvis jeg leser litt i avisen. Gode romaner har måttet vike for enkle krimbøker. Når argumentene blir for kompliserte faller jeg ut av diskusjonen. Det er frustrerende å miste så mye av seg selv og ikke vite når eller om det kommer tilbake. At jeg en gang har jobbet 18 timers lange vakter i akuttmottak og tatt i mot dårlige pasienter virker fjernt nå. Når jeg ser mennesker som løper, lurer jeg litt på hvordan det er. Jeg kan ikke helt huske hvordan det føles å ha overskudd. Når jeg ser de andre kose seg når venner er samlet, husker jeg at jeg også pleide å kose meg og var ikke utslitt etter kun kort tid. Jeg, som har vært sterk og selvstendig, er nå den som alltid må gå først hjem og som ofte må si nei fordi jeg ikke orker.

hopePå en dag der man skal feire overgangen til et nytt år har jeg sluttet å håpe for mye. Etter å ha blitt skuffet gang på gang, når formen har blitt verre og sykemeldingen forlenget, har jeg lært meg å skru ned forventningene. Legen min sier jeg må fokusere på ting jeg mestrer. Men jeg klarer sjelden å udelt glede meg over de tingene jeg mestrer nå, for det er så langt unna det jeg vanligvis kan mestre. Den jeg er nå er så langt unna den jeg egentlig er. Mitt ønske og håp for neste år er å komme tilbake til meg selv. Og Tante Grønn kan vel aldri helt slutte å håpe, for håpet er jo lysegrønt.

Jeg håper også at Virrvarr vil tegne meg i en av hennes flotte tegneserier. Som mange andre var Donald-tegneserier noe av det første jeg leste, før bøker og lærebøker. Senere var jeg hektet på Tommy og Tigern og Larssons gale verden. De siste årene har favorittene vært Pondus, Nemi og Karine Haalands herlige strek, men jeg har også fått opp øynene for de lange tegneseriene som Fabler (vises i Nemi-bladet) og Persepolis. Å bli hovedpersonen i en av Virrvarrs tegneserier ville ikke bare bli en stor ære, men enda mer en kjempestor oppmuntring på veien tilbake til meg selv.

Den norske pasienten

september 9, 2008, kl. 14:01 | Publisert i Scener fra hospitalet, Tante Grønn i Uganda | 1 kommentar
Stikkord: , , , ,

Dette var ikke starten jeg saa for meg. Har vaert syk siden jeg kom, og faatt proeve baade FN sitt legekontor og et av Kampalas beste sykehus (uten at det noedvendigvis sier saa alt for mye om den medisinske kvaliteten). Jeg har proevd en kur med kinin, noe jeg ikke anbefaler noen andre. En forferdelig medisin. Og for tiden diagnostiserer jeg meg selv, og har faatt legen min til aa sende meg til en lab som kan teste for mononukleose. Saa faar vi se.

Men feberen er borte, saa jeg foeler meg bedre. Men ingen diagnose og fremdeles funn paa proever som ikke er som de skal.

Naar jeg er mer ovenpaa skal jeg skrive mer om dette, for det har jo virkelig vaert en opplevelse. Mange episoder fra sykehuset som er ganske komiske, naar man ikke har et kinin-drypp i armen 😉

Har flotte kollegaer her, som tar godt vare paa meg. Saa jeg foeler meg ikke alene og ensom midt oppe i dette.

Afrika-amatør?

august 31, 2008, kl. 17:43 | Publisert i Tante Grønn i Uganda | 4 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg liker jo å tro at siden jeg har bodd kortere eller lengre tid i andre afrikanske land, så vet jeg hva det går i. Altså, hva man bør tenke på, være på vakt for og huske på – ting som ikke er helt selvsagt når man kommer fra det kalde nord. Men jeg er visst ute av trening.

Siden det er myggnetting på vinduene og jeg ikke så snurten av en mygg første natten, tenkte jeg at det ikke hastet med å kjøpe myggnetting til å ha over sengen. Amatørmessig. Den andre natten våknet jeg nemlig opp og var hoven i ansiktet og nakken. En eller flere mygg hadde nemlig forsynt seg godt av meg. Den venstre siden av ansiktet var ganske hovent og den høyre siden bare litt. Dr. Marte var raskt fremme med allergitabletter og kortisonkrem, som heldigvis dempet det litt etter hvert. Så da jeg møtte en av kollegaene mine for første gang i dag, spøkte jeg med at hun ikke kom til å kjenne meg igjen når hevelsen går bort 😉

Til informasjon: Myggnetting er nå kjøpt inn og hengt opp. Har kjøpt verste sort av insektsspray som jeg har sprayet rommet med. I tillegg er kroppen sprayet inn med enda en myggspray. Og til de som bekymrer seg for malaria, så går jeg på forebyggende medisin.

Du trodde kanskje dette var alt. Neida. Norske Marte satte bananene på kjøkkenbenken, sånn som man gjør i Norge siden de blir så gufne av å ligge i kjøleskapet. Men det resulterte selvsagt i maurinvasjon på kjøkkenet. Så nå er all frukt i kjøleskapet, alt boss er tatt ut i bosspannet ute og vinduskarmen sprayet med killer-insektssprayen.

Jada, sånn går no dagan i Uganda. Vil legge til at enkelte triks fremdeles sitter. Som å forhøre seg om taxiprisen før man begynner å forhandle med sjåføren. Han prøvde selvsagt å lure meg, men den gang ei. Man er da ikke en Afrika-amatør.

 

(Vil bare si sånn helt til slutt at det selvfølgelig ikke er riktig å generalisere alt mulig til Afrika, siden det er et enormt kontinent med store variasjoner. Men for enkelhets skyld og siden det tar så lang tid og mye tekst å være politisk korrekt blir det generalisering denne gangen. Lover å skjerpe meg)

Hilsen fra Uganda

august 29, 2008, kl. 19:53 | Publisert i Tante Grønn i Uganda | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , ,

Jeg er fremme! Reisen gikk greit, selv om jeg måtte opp grytidlig. Og med min angst for å komme for sent til flyet, kom jeg selvsagt så tidlig at innsjekkingen ikke hadde åpnet ennå 😉

Jeg ble hentet på flyplassen av UNAIDS-sjåføren, som er veldig hyggelig og som nok kan bli en god alliert når man skal ordne praktiske ting. Selv om han egentlig ikke skal jobbe i helgene, skal han kjøre meg til kjøpesenteret i morgen så jeg får handlet inn mat, SIM-kort og andre essensielle ting.

Men Ugandas virkelighet er tilstede fra første stund. Egentlig hadde UNAIDS to sjåfører, men den andre døde forrige uke og ble nylig begravet. Så nå har de en. Og han snakket om det som om det var en dagligdags hendelse.

Veldig trøtt etter lang reise, så dette ble ikke så inspirert og velformulert. Kommer mer etter hvert, og særlig etter å ha sett Kampala i dagslys!

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.