Et blekansikt krysser sine spor

februar 25, 2011, kl. 17:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Jeg er en mzungo. Et blekansikt i det som en liten stund føles som fremmed land. Varmen slår i mot en frossen kropp, og jeg bruker noen timer på å finne tilbake til det kjente. På å nyte varmen og føle meg hjemme igjen.

Jeg finner tilbake til pusten og ser palmene vaie i vinden og svalene stupe i den varme luften. Enslig svale gjør ingen sommer, og antallet stemmer også godt med temperaturen, varmere og klammere enn enhver norsk sommerdag.

Jeg dro fra kalde pastellfarger i nord. En synkende sol gav det lyseblå lyset en rosa glød. Kaldt, klart og vakkert. Jeg kom frem til de varme jordfargene. En oransje jord og grønne planter etter regntiden. En knall blå himmel som virker så stor uten sju byfjell som begrenser utsikten.

Jeg er en fremmed fugl og hjemme på samme tid. Jeg er en mzungo som rusler i veikanten, blekere enn noe ansikt i nærheten, vintergrå som jeg er. Jeg rusler i veikanten på den røde jorden som folk rundt meg, men kun jeg blir tilbudt taxi så mange ganger at det ikke er vits i å telle. Jeg er hjemme og fremmed. Tilbake i Lusaka krysser jeg gamle spor, men fargen avslører at det er lenge siden sist.

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.