Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

Gjensynsglede

mars 24, 2010, kl. 16:24 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 9 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Jeg går igjen. Jeg går, setter en fot foran den andre og tilbakelegger asfaltmeter etter asfaltmeter. Jeg går og kjenner vinden i ansiktet og regndråper i håret og hadde glemt hvor mye jeg savnet det. Å gå i gatene, noen ganger uten mål, andre ganger på vei et sted. La tankene gå mens beina går. Kikke på folk og fundere over hvor de skal og hvor tankene deres er på vei.

Jeg går på asfalt som er fri fra snø, og finner meg selv igjen litt for litt. På samme måte som jeg gjenoppdager hvordan alt egentlig så ut uten snøen, gjenoppdager jeg meg selv. Konturene er annerledes med farge og uten snø, og jeg er den samme og en annen på samme tid. Deler av meg har ligget i dvale under snøen og nå våkner litt og litt sakte til liv. Det lysner og spirer, og jeg er jorden og asfalt og min egen årstid.

«Takk for sist, det er lenge siden,» sier jeg når jeg får et glimt av meg selv. Når jeg finner igjen troen. På meg selv. På friskheten. På våren. Og glimtene svarer med å komme oftere og lengre, og jeg kjenner meg igjen i ny drakt av ro og styrke fra et tidligere ukjent sted. Jeg skal klare en snøstorm til.

Jeg går uten mål og ender opp i et vindu med en kaffe. Jeg går uten at hodet blir tomt og beina tunge. Jeg går igjen.

Inspirert av en kommentar fra hanna om å finne seg selv igjen og av en lang tur på bar asfalt

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.