Folk man møter

november 4, 2008, kl. 14:57 | Publisert i Grønne observasjoner, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord:

Vi nordmenn er jo ikke så flinke å snakke med hverandre hvis ikke vi er i familie, jobber sammen, studerer sammen eller har drukket en del alkohol. Jeg har for eksempel noen ganger prøvd å føre en samtale med den som sitter ved siden av meg på bussen. Det har som oftest endt med enstavelsesord som svar og avvisende fakter, til tross for ufarlige temaer som været eller bussen som aldri er i rute.

Nå som jeg er sykemeldt har jeg masse tid på dagtid til å sitte på kafé og på venterom. Det er da man møter de som gjerne vil snakke med fremmede. Og hvis man ikke reagerer med den norske ryggmargsrefleksen og kikker enda lengre ned i avisen mens man svarer avvisende, kan man i det møtet få et lite glimt av et menneske som kanskje er helt annerledes enn seg selv.

Her en dag ventet jeg i overkant lenge på å ta blodprøver. Da kom en gammel mann stavrende inn. Først kommenterte han at jeg strikket, og så snakket vi litt om det. Han fortalte om konen som hadde vært så flink å strikke. Hun hadde visst strikket haugevis med sokkepar til barn i øst-europa i sin tid. I neste setning kom det, hun døde for et år siden og det var det tyngste han hadde opplevd. Så snakket vi litt om vær og vind, som det hadde vært mye av. Og om at han skulle feire 95-årsdagen sin om en uke. Da jeg skulle gå, reiste han seg opp og tok meg i hånden. Han syns det var så fint å se en ung kvinne som kledde seg kvinnelig. Jeg hadde på meg skjørt den dagen. Han syns at det var fryktelig at unge kvinner kledde seg i noe så ufeminint som dongeribukser. At jeg har oftere dongeribukse på enn skjørt sa jeg ingenting om. Så stjal han til seg en klem også, og mente at såpass måtte være lov når man var nesten 95 år. Da jeg gikk sa han ”Gud velsigne deg. Må jesus være med deg på vegen”. En uvant hilsen for en human-etiker, men som jeg satte pris på å få likevel.

En annen dag satt jeg på kafe og skulle ikke noe sted før om mange timer. Ved siden av satt en dame som begynte å kommentere avisen høyt. Tilfeldigvis hadde jeg samme avis, og lest den samme artikkelen like før. Først svarte jeg bare kort, som man jo gjør. Men etter hvert begynte jeg å snakke med damen. Hun hadde vært både journalist og forfatter, og hadde levd et spennende liv som jeg fikk høre om. Nå var hun 75 år og hadde redusert det til kun å holde foredrag. I nesten to timer satt vi og snakket, og jeg fikk høre om de to mennene hun hadde vært gift med, om folk hun hadde møtt gjennom jobben og om da faren døde. Spennende historier som jeg aldri hadde fått høre hvis jeg hadde sagt nei og vært avvisende. Etterpå reiste vi oss og gikk hver til vårt.

Disse to menneskene ser jeg kanskje ikke igjen. Men historiene deres er med meg. Tenk at vi ikke gjør dette oftere. Snakker sammen.

Oppdatering: Etter at jeg skrev dette innlegget oppdaget jeg to innlegg skrevet nesten samtidig om nesten det samme som jeg skrev om her. Les dette og dette. Lurer på om det er tilfeldig at vi tenker på det samme nå, eller om det er noe som ligger i tiden, at det er noe i endring?

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.