Gjøre det. Ikke bare drømme

mars 25, 2010, kl. 10:31 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 13 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Og jeg tenker at det er i dag jeg har bestemt det. At jeg skal gjøre det. Det som jeg har tenkt på lenge og drømt om og sagt at jeg kanskje skal gjøre en gang, men innerst inne tenkt at nei, det er nok umulig, det er for vanskelig. For det er i dag jeg har bestemt at ingenting skal være for vanskelig, for jeg har allerede vært gjennom noe som har vært så vanskelig at hvis jeg visste om det på forhånd ikke ville trodd jeg kunne klare det. Men jeg klarte det. Og når jeg har klart meg gjennom noe så vanskelig, så skal jeg ikke si at andre ting er for vanskelige. Det er litt halleluja over det, jeg må innrømme det. Men jeg tenker at man skal være litt halleluja etter noe sånt. Hvis man ikke er litt halleluja så betyr det at man har glemt, og det vil jeg ikke. Jeg vil huske når dagene gjorde vondt, sånn at jeg kan  kjenne hvor gode de kan være. Halleluja. Jeg kan likegodt si det. For det er i dag jeg har bestemt meg for at ikke noe skal være for vanskelig. Og det er i dag jeg har bestemt meg for å gå for det. Gjennomføre det. Prøve. Ikke bare drømme.

Advertisements

Vinterdagdrømming

januar 25, 2010, kl. 20:11 | Publisert i Grønne hjertesukk | 7 kommentarer
Stikkord: , ,

Dette drømmer jeg om for tiden:

Når drømmer brister

juni 15, 2009, kl. 19:57 | Publisert i Grønne hjertesukk | 20 kommentarer
Stikkord: , ,

Lager det lyd når drømmer går i knus?Stillhet

Jeg hadde tenkt at det skulle bli enkelt. At jeg bare skulle ta den enkelt fra plassen der mellom alt det andre nedstøvete rotet, legge den i en plastpose og bære den ut i bosset. Drømmen, skjør som en glasskule jeg hadde blåst alle mine forventninger inn i og gitt fasong og farge til. Alle slags sterke, gode farger har det vært. Nå har fargene bleknet, og det er kun hvitt igjen. Glasskulen har ligget bortgjemt en stund. Jeg har sagt at jeg er klar for det. At jeg er mer stresset så lenge den er der, og at det skal bli en lettelse å bli kvitt den. Men når jeg tar den frem for å legge den i en plastpose og bære den i bosset, glipper det. Drømmen faller i gulvet med et brak uten lyd, og går i tusen knas.  Som sakte film uten lyd. Så var det ikke så enkelt likevel.

Nå er det avgjort. Jeg skal ikke tilbake til jobben i Uganda. Jeg har tenkt en stund at det ville bli sånn. Men nå er det avgjort.

I en kasse i Kampala

februar 21, 2009, kl. 10:11 | Publisert i Grønne hjertesukk | 7 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg har sagt det så mange ganger den siste tiden. Den ligger i en kasse i Kampala.

-Har du ikke en sånn, da?

-Jo, den ligger i en kasse i Kampala.

For i Kampala står det 5 kasser og en ryggsekk med ting som er mine. Ting jeg trodde jeg skulle komme tilbake til etter noen uker, men som det nå er uvisst når jeg ser igjen.

I en kasse i Kampala ligger espressokannen og presskannen min, med planer om å lage god kaffe i et fremmed land. Der ligger også de stilige Marimekko-koppene mine med samme bladmønster som gardinene hjemme i leiligheten, sånn at det skulle bli hjemmekoselig og fint å sette seg med en kopp kaffe, uansett hva slags leilighet jeg endte opp i.

I en kasse i Kampala ligger den fine, nye sommerdynen min, kjøpt med tanke på varme netter i et land som heller vil ha laken enn dyne. Der ligger et mykt satengsengesett, som skulle være svalt og deilig i varme netter med sirisser i bakgrunnen.

I en kasse i Kampala ligger alle de nye jobbklærne mine. Fra et liv i akademia, der slitt dongeribukse og uvasket genser er det nærmeste du kommer jobbuniform, var jeg klar for en jobbhverdag der det var viktig å gå pent kledd. Fine bukser og lette bluser. Min første beige bukse noensinne ligger der. Den svarte dressjakken som Inga-Cecilie var med på å kjøpe har sin plass i en kasse i Kampala. Det har også malariatabletter og kontaktlinser for mer enn et halvt år og det nye, fancy volumpudderet som skulle gi kule hårfrisyrer.

I en kasse i Kampala ligger gitaren jeg kjøpte noen måneder før jeg dro. Gitaren som jeg øvde og øvde på for å akkompagnere meg selv synge i bryllup, men selv om jeg ble ganske flink ble jeg også så nervøs at snille, gode Marianne måtte steppe inn og spille til. Gitaren som jeg savner når tiden går langsomt og jeg for en gangs skyld ikke driver med et snev av musikk.

I en kasse i Kampala ligger forventningene om hvordan livet skulle bli i et år eller to. Der ligger ønsket om opplevelser og nye erfaringer sammen med nervøsiteten for en jobb jeg ikke visste hvordan skulle bli. I kassen ligger gleden over at det var nettopp jeg som fikk denne spennende sjansen, og drømmer om hvordan  tilværelsen skulle bli et nytt og spennende land.

På kjøleskapsdøren

januar 10, 2009, kl. 20:21 | Publisert i Grønn kjøleskapspoesi | 5 kommentarer
Stikkord: , ,

Min reisevenninne har sendt meg kjøleskapspoesi som jeg kan bruke mine små glimt av virketrang på. Eller det vil si, det er jo jeg som skal lage poesien. Det hun har sendt meg er bitene, som til sammen kan bli poesi. Utfordringen er å lage et dikt som inkluderer ALLE bitene når vi kommer til sydligere strøk. For å øve meg introduserer jeg i dag serien «På kjøleskapsdøren», som et slags dagens dikt. Hver dag skal jeg vise dere hva som står på kjøleskapet.

Det første diktet er inspirert av min reisevenninne, som da det var på det verste for oss begge drømte en natt at hun svømte i et basseng og jeg satt ved bassengkanten og leste bok. Da hun fortalte det til meg sa jeg «men kan vi ikke bare gjøre det da?» Og nå skal vi gjøre nettopp det, svømme i bassenget og lese bok 🙂

img_0628-1

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.