Ett år

november 1, 2010, kl. 17:35 | Publisert i Grønne hjertesukk | 6 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

I dag er dagen med savn og sorg som trenger seg til overflaten. Jeg ser på bilder og kjenner tårene presser på, men presser meg til å smile og sette på musikken vi pleide å høre på med full styrke i bilen mens Sør-Afrikas vakre landskap fór forbi. Jeg setter på musikken vi danset til sammen med gode venner fra Lesotho, da vi ristet på rumpe og hofter til alles latter. Og som vi danset til når norsk vinter og folk var for kalde. Og jeg danser med og smiler for gode minner. For gode stunder. Og fordi det er det du minnet oss andre på – å ikke ta livet så alvorlig, å være leken og alltid tilstede.

Det er ett år siden du gikk bort i vannet. Vannet ser ikke like mørkt ut nå, og livet har gått videre på måter jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Men du er ikke her.

Silkehansker

oktober 28, 2010, kl. 22:28 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

Da jeg var syk begynte jeg å lese dikt. Siden konsentrasjonen ikke holdt over lange setninger og avsnitt, var det godt å finne mening i tekster som jeg kunne klare.  Etter at jeg har begynt å jobbe igjen har jeg begynt å abonnere på e-diktet. Det er en herlig tjeneste der man får et dikt i mailboksen sin hver uke. Det gir rom for ettertanke i en ellers travel hverdag. Denne uken kom et dikt som traff meg så godt, fordi jeg ofte føler meg overrasket over hvordan mine ord kan røre andre og hvor berørt jeg kan føle meg av andres ord. Gro Dahle har beskrevet det godt hvordan ord kan røre og berøre, så i dag deler jeg hennes dikt med dere.

.

Silkehansker

Jeg tar på deg med ordene mine,

lar fingertuppene stryke deg over nakken.

Kjenner du bokstavene

berøre deg?

Kjenner du pusten min

i hvert ord?

Avtrykket mitt i hver setning?

.

Jeg har et ord på fingeren min.

Det ordet er «forsiktig»,

slik tar jeg på deg,

med forsiktige fingre.

.

Forfatter: Gro Dahle

Dagen i dag må begynne med ettertanke

oktober 26, 2010, kl. 10:02 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For midt i raske rutiner for å komme på jobb så tidlig som mulig, så dukket det opp noen nydelige kommentarer på bloggen. Og jeg ble overveldet igjen over hva mine enkle ord her kan bety. Tenk at dere fremdeles er innom, måneder etter at det har kommet noe særlig her.

Jeg har lukket igjen skuffen i livet mitt som det står sykdom på, og det har vært bevisst. Jeg har fokusert på alt det friske, på livet, på alt jeg klarer. Og latt være å tenke på hvor vanskelig livet kunne være eller bekymre meg for om det noen gang skal bli slik igjen. I det siste har jeg blitt påminnet sykdomstiden i flere anledninger. Mennesker jeg ikke har truffet på lenge som blir overrasket over at jeg er høyt og lavt og engasjert og lattermild igjen. Et forskningsintervju om hvordan det er å være lege og ha kronisk utmattelse. Noen kommentarer på bloggen. Og jeg tar forsiktig i innholdet i skuffen, ser på det med store øyne og tenker ”var det virkelig sånn det var?”

At skuffen er lukket igjen betyr ikke at jeg ikke er bevisst på det som har vært. Jeg føler meg så uendelig mye sterkere enn før. Å ha kjent på mitt aller svakeste og på et vis kommet gjennom det gjør meg sterk. Som et fjell som står der gjennom stormer og regnbyger og kalde vintre. Som står der i varm bris og fuglekvitter og soloppgang. At jeg klarte å komme ut av dette på egenhånd, at jeg jevnt og trutt har jobbet meg opp, gjør den fjellstødige følelsen enda sterkere. Og å ha vært gjennom noe vanskelig over lang tid, gjør at andre ting ofte blekner i forhold. Det står ikke så mye på spill lenger.

Jeg har også fått et helt annet følelsesregister til hverdagsbruk. Der før utilstrekkelighet, stress og frykt for å ikke prestere ofte fikk ta overhånd, har nå den inderlig, gode gleden tatt over. Hvor ofte føler man seg skikkelig glad? Sånn helt inn i margen? Før hørte det med til sjeldenhetene. Nå kjenner jeg det nesten hver eneste dag. Jeg føler en intens glede og takknemlighet hver eneste dag over å kunne gå på jobb, drive med noe jeg syns er spennende og kunne være omgitt av fine folk. Når jeg blir lei eller syns jobben blir vanskelig, tenker jeg tilbake på livet i sofaen da dagene var mørke og lange, og da er ikke ting så vanskelig lenger.

Men det handler om trening. I snart fem måneder har jeg trent hver dag. Trent på å finne de gode tingene og glede meg over dem. I begynnelsen var det vanskelig. Jeg måtte bruke gamle opplevelser og minner, og dvele ved dem for å finne de gode følelsene. Etter hvert kunne jeg bruke ting jeg opplevde her og nå. Og etter noen måneder begynte jeg å merke kondisen. Min mentale kondis. Jeg som har ledd litt hånlig av de som snakker om at bare man ser positivt på ting, så blir ting bedre. Men de blir jo det. Men det krever at man trener. Nå kan jeg glede meg uhemmet over små og store ting. Og det gjør at jeg hver dag føler meg glad. Og det at jeg har vært gjennom sykdommen gjør det lettere. For jeg har alltid med meg perspektivet. Dit hadde jeg ikke kommet uten sykdommen.

Når jeg er travel på vei til jobb, stopper jeg hver dag ved vannkanten, lukker øynene og bare lytter. Til fuglesang og trafikklyd. Til bølgeskvulp og ryggesensorer. Ingen tanker, bare lyder. Jeg er helt og fullt tilstede i lydene. Når jeg har kjent en stund på de enkelte lydene og hele lydbildet, åpner jeg øynene og lar lyset få bli en del av tilstedeværelsen. Kjenner hvordan lydene har gjort meg mer oppmerksom. Jeg lar blikket hvile på trærne, vannet, trafikken, himmelen. Og lar lyset jeg ser fylle meg sammen med lydene. Helt tilstede mens pusten går rolig og jevnt. Lar tilstedeværelsens ro fylle meg midt i all travelheten rundt meg.

Sånn begynner jeg dagen. Med å minne meg selv på å være helt tilstede i det jeg gjør. Noen dager er det enklere enn andre, men når stresset tar meg utover dagen kan jeg hente frem følelsen av ro i øyeblikket, som gjør meg i stand til å være tilstede i møteprat og kontorlys, i en overfylt buss og en mailboks som stadig fylles opp.

Dagen i dag må begynne med ettertanke. For selv om arkivskuffen merket ”sykdom” er lukket, så preger erfaringene meg hver eneste dag. Og hver eneste dag kjenner jeg på takknemligheten for å være frisk og den inderlige gleden over å kunne gjøre ting. Sånn sett står skuffen ørlite på gløtt, og gir alle opplevelser og hendelser et eget lys. Et annet perspektiv enn før.

Tanker fra et sofaliv

september 14, 2010, kl. 11:46 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 15 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg smaker på sofalivet igjen. Veldig midlertidig, riktignok. En forkjølelse har sparket i gang immunsystemet, og jeg kjenner velkjente symptomer fra en tid som allerede føles veldig fjernt.

Sofalivet gir tid og rom til andre ting enn hverdagen. I hverdagen brukes overskudd og konsentrasjon til jobb og venner. Det blir lite blogglesing og skriving. Når jobben min i stor grad består av lesing og skriving og mye tid foran datamaskinen, er det ikke det jeg gjør når jeg vil koble av. Men jeg savner det litt, må jeg vel innrømme for meg selv. Jeg savner den kreative input-en fra tekster rundt om i bloggene, og å innimellom delta i diskusjonen. Nå rekker jeg ikke det. Jeg liker i grunnen at jeg har en jobb der jeg får brukt meg så mye hver dag. Men samtidig savner samtidig å skape, dele og diskutere også i andre fora.

Og det er da jeg begynner å fundere på om jeg skal gjøre noe med bloggen, for å gi den en form som passer med hvordan livet er nå. Bloggen har jo allerede levd sitt eget liv og blitt noe annet enn jeg hadde forutsett. Så kanskje er det på tide med en ny sving, en avstikker jeg ikke vet hvor vil ende? Eller kanskje skal jeg blåse liv i min gamle blogg igjen?

Tankene surrer og går på en dag med flashback fra to års sofaliv. Egentlig er det en god påminnelse å kjenne på det som har vært. For denne gangen vet jeg at det kun er snakk om dager, ikke år. Og det er det grunn til å smile av.

Lyden av stillhet

september 12, 2010, kl. 13:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Alle steder har sin lukt og sine lyder. Jeg hadde glemt lukten av Zambia. Men da jeg satt i bilen på vei fra flyplassen, slo den meg nesten tilbake av gjenkjennelse. En kombinasjon av tørr jord,  brent og et snev av eksos. Midt i tørkeperioden var den rødaktige jorden knusktørr, og det føltes som konstant sand i luften. Man skulle kanskje tro at i en utbygd by som Lusaka, brukes strøm til matlaging. Men det er det ikke alle som har tilgang til, eller som ikke har råd til å bruke strøm for matlaging. Derfor ligger det en lukt av bål og røyk og brent nesten over alt. Et jevnt sus av biler legger til lukten av eksos. Til sammen blir det lukten av Lusaka. Gjenkjennelsen var sterk. Jeg var tilbake.

Lyden av Lusaka kom litt etter litt. Fuglesang. Sirisser. Lyden av syngende damer på et lasteplan, på vei til bryllupsfeiring eller en annen viktig feiring. Jeg husker den gangen jeg satt i bilkø bak en sånn lastebil, da de syngende damene syns det var kjempefestlig at jeg danset med der jeg satt bak rattet.

Alle steder og alle minner har sine lukter og sin lyd. Det eneste som er uten lukt og uten lyd er minnet om å være syk. Da alle inntrykk var for sterke, var det best når det var helt stille og uten sterke lukter. Det var da jeg ble kjent med stillheten. Jeg som alltid hadde pleid å ha radio eller musikk på, var plutselig overlatt til stillheten. Den ble til noe godt, noe som representerte ro og hvile. Det er ingen lyder eller lukter som vekker minnet om å være syk. Det er en befrielse. Når hverdagen går i høyt tempo igjen, er det som om de to årene med slow motion er borte. Jeg har valgt å ikke dvele ved det som var, men heller fokusere på å ta livet mitt tilbake.

Det gode ved stillheten har jeg tatt med meg videre. Selv om jeg nå tåler høy musikk og debatter på radio, er det godt å være i stillheten. Den vekker heller ikke minner. Om den så gjør, må det være minnet om det gode i langsomheten. Det gode i å ha tid til å tenke de lange tankene og på de store tingene, som lett kan bli borte i alle de små tingene som krever oppmerksomhet hver eneste dag. Jeg har valgt å ta de gode minnene fra det vanskelige med meg videre. Resten har fått ligge. Det er bak meg.

Jeg sitter og kjenner på minnet av Lusaka. Varmen, tørrheten, lukten og lydene.  Jeg sitter i stillheten og nyter et øyeblikk av langsomhet i alt det raske. Klar for lydene og luktene, og minnene de har med seg.

Akkurat her akkurat nå

juli 6, 2010, kl. 22:24 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 40 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Akkurat her og akkurat nå kjennes det riktig å si noe. Flere har etterlyst meg her, og det kjennes på tide å gi lyd fra seg. Det har vært et bevisst valg å være borte fra bloggen denne tiden. Jeg har rett og slett blitt bedre. Mye bedre. Så bra at jeg ser på meg selv som frisk.

Jeg jobber 50% og skal øke gradvis videre opp til full stilling. Jeg trener tre ganger i uken og går fjelltur. Det føles som om jeg har fått livet tilbake, og hver dag minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er som har fått muligheten til å starte på nytt. Jeg nyter hvert sekund og kjenner hvor godt det er å ha overskudd.

Jeg fant en behandling som passet for meg, med en behandler som jeg hadde tillit til både faglig og som person. Jeg skal innrømme at da jeg dro dit forventet jeg ikke å bli frisk – jeg tenkte at jeg skulle lære å mestre hverdagen litt bedre. Men i løpet av behandlingen fikk jeg kontroll over symptomene, og kunne ikke gjøre annet enn å forkaste mine fordommer mot behandlingen.

Jeg skal ikke våge å påstå at denne typen behandling gjør alle frisk. Og jeg har full respekt for de som har prøvd dette men ikke blitt bedre. Men jeg vil oppfordre de som ikke har prøvd et sånt behandlingsopplegg om å tørre å prøve. Jeg trodde ikke jeg skulle bli frisk av dette, men jeg ble det. Jeg var bekymret for å bli dårligere, men det ble jeg absolutt ikke. Før jeg dro på behandling fikk jeg temperaturstigning og smerter av lett fysisk aktivitet. Fire uker senere trener jeg flere ganger i uken, både styrke og kondisjon, og presser meg selv til å yte maksimalt. Og det kjennes kun godt.

Jeg skal ikke forklare hvorfor kroppen lager symptomer og hvordan man kan kontrollere det. Det er andres jobb. Men jeg håper at det jeg forteller her kan gjøre de som ikke har prøvd noe lignende mer åpne for å tenke mer helhetlig når det gjelder sykdommen sin, og tørre å utfordre sine oppfatninger om sykdom.

Det har vært et bevisst valg å ikke fortelle om dette før. Behandlingen er omdiskutert blant mange pasienter, og jeg ville være sterk nok til å tåle en eventuell diskusjon i kommentarfeltet før jeg ville skrive noe om dette. Jeg kommer ikke til å forklare hva behandlingen bestod av i kommentarfeltet. De som vil vite mer kan lese her, og evt ta kontakt med behandlingsstedet hvis de vil ha mer informasjon.

I forbindelse med behandlingen gjorde jeg også noen viktige valg i forhold til hvordan jeg vil leve livet mitt. Blant annet bestemte jeg meg for å leve livet ute i verden heller enn på nett. Derfor har jeg i en periode vært lite på nett. Jeg har ikke lest en eneste blogg, og dette er første gang jeg logger meg på min egen. Jeg leser ikke lenger om sykdommen, og tenker at noen andre skal løse den såkalte ME-gåten. Det er ikke mitt ansvar.

Nå er mitt fokus å leve. Å nyte øyeblikket. Å være tilstede akkurat her akkurat nå.

Det kommer nok til å bli stille her en stund nå i sommer, mens jeg er ute og nyter øyeblikket. Og mens jeg tenker over om jeg skal fortsette bloggen, om jeg skal starte en ny blogg uten spor av sykdom eller om jeg kanskje skal skrive i et annet format enn blogg.

God sommer til dere trofaste lesere som jeg ser har fortsatt å stikke innom til tross for over en måneds stillhet her inne!

Utpakking

mai 23, 2010, kl. 14:13 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 17 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Jeg hadde tenkt å skrive noe her i dag. Jeg husker jeg hadde begynnelsen klar og at jeg lekte litt med ordene, før jeg gikk til trening. Nå er ordene borte. Klarer ikke å huske hva det var jeg syns var så bra at jeg ville skrive om det. Det kommer vel igjen.

Det har vært skrivetørke her. Sol og varme gjør at også ordene tørker inn. Å sitte på takterrassen i strålende sol er ikke så kompatibelt med blogging. Og de gode tankene der oppe blir ikke alltid med ned til innelys og PC.  Det som kjentes lyst og lett i sollys og vind som leker, blir ikke helt det samme inne.

Det er gode dager for tiden. Dager der ting faller på plass og håp for tiden som skal komme. Jeg har tro på at dette er riktig tid for å utfordre egne grenser og tanker. Denne uken pakket jeg ut på kontoret. Fire pappesker har stått på lageret i en kjeller i nesten to år. Nå er permer, bøker og en kaffekopp fylt med gode minner på plass i hyllene. Det føltes som at jeg ryddet litt av meg selv på plass akkurat da. At en del som har vært nedpakket veldig lenge fikk komme ut i lyset igjen. Det kjentes godt. Og selv om jeg fremdeles kun er noen få timer på kontoret er det befriende å kjenne at den delen av meg er i gang igjen.

I uken som kommer skal jeg på en liten reise. Jeg liker å være i bevegelse, jeg reiser litt i meg selv også da. Når man reiser hjem har man nye opplevelser med seg. Man er ikke den samme når man kommer tilbake som da man reiste ut. Jeg er spent på hva jeg har med meg hjem igjen denne gangen, og på hvilken del av meg selv jeg kan pakke ut.

Tilbakeblikk på et fremdeles viktig møte

mai 14, 2010, kl. 11:28 | Publisert i Grønne hjertesukk | 3 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Onsdag 12. mai var den internasjonale ME-dagen. Det er en dag for å sette fokus på ME/kronisk utmattelsessyndrom. For meg ble det en dag uten nettilgang, og fikk derfor ikke markert det her på bloggen. På en sånn dag, og egentlig veldig mange andre dager, går tankene mine til de som er aller sykest. De som ligger og ikke har krefter til en gang å komme seg ut av sengen. De som må ha det mørkt og stille og lever livet nesten helt uten inntrykk. Fordi de må ha det sånn. Jeg skulle inderlig gjerne gjort noe for dem. Det gjør vondt å tenke på at disse aldri bli inkludert i det som gjøres av forskning på ME/CFS. De er rett og slett for syke til å tåle transport og sykehus. Det blir sett på som for vanskelig og for dyrt.

Mitt ønske for året som kommer er ikke bare at vi skal få vite litt mer om hva denne sykdommen virkelig er, men også at vi skal få vite mer om hva det er som gjør at noen blir så ekstremt syke og hva man kan gjøre for å hjelpe dem. Mitt ønske er å få dem ut av det mørke rommet, i både bokstavlig og overført betydning.

Jeg anbefaler en tur innom til Maria, for å lese hennes reaksjoner på paneldebatten om ME/CFS som ble arrangert i Oslo onsdag. Jeg deler hennes sinne over sirkelargumentasjonen til Helsedirektoratet, som avviser støtte til noe behandling på bakgrunn av manglende dokumentasjon av effekt mens de samtidig anbefaler annen behandling som også mangler dokumentasjon av effekt. De aller mest interesserte kan lese en transkripsjon av debatten hos Rutt eller SerendipityCat. Hos Cat finner du også noen videosnutter av debatten. Har du lyst til at dokumentaren om ME-syke Anette Giljes kronglete vei gjennom diverse behandlingsalternativer for å bli frisk, kan du sende en mail til nrk. Les mer om dette hos Marias Metode.

Her på bloggen tar jeg et tilbakeblikk til det jeg skrev for et år siden, som dessverre fremdeles er relevant.  Og så håper jeg at det ser litt bedre ut om et år fra nå.

Å gjenoppdage livet med museskritt og høye hæler

mai 9, 2010, kl. 18:08 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det er en sånn dag som egner seg for refleksjoner. Når gårsdagens smak av fest og moro fremdeles gjør livet litt lett og lyst, og roen samtidig er vunnet tilbake. Akkurat der, i skjæringspunktet med litt av begge deler, er det tankene er så gode. Akkurat der blir det litt høyere under taket.

Det er noen måneder siden sist jeg prøvde meg litt på fest. Da satt jeg mest i sofaen og prøvde å holde meg oppreist. Denne gangen prøvde jeg meg på noen vaklevorne trinn på dansegulvet. Og følte meg beruset bare av det.

Det er å gjenoppdage livet med museskritt. Man må være oppmerksom for å legge merke til endringene,  så ulidelig sakte som det går. Og man må la være å tenke på de skrittene som går bakover. Det kommer et og annet av dem også, men det er de som går fremover som er fine. Det er de man må ta fram i tankene og se på og nyte gang etter gang.  Det er de man må smile av så man kjenner det i hele kroppen. De er så små at noen ganger kan det være vanskelig å få øye på dem i det store landskapet av drømmer og sånn det en gang var. Men hvis man ser nøye etter så er de der, og kan gi så mye glede som man bare vil.

Perspektivene har endret seg. Der det tidligere var jag etter det store er det nå glede i det små. Det er en klisjé, men jeg er ikke redd for klisjéene lenger. Det små har blitt stort. Og jeg liker det. Jeg liker at jeg har kastet av meg den ironiske distansen og tør å være inderlig glad for de helt små tingene. Jeg gleder meg over å være i stand til å gå, og nyte sol i ansikt og vind i håret. Jeg gleder meg over å holde tråden i en god bok. Og jeg gleder meg fremdeles over noen vaklevorne dansetrinn på fest. For de er også museskritt i riktig retning, og det på høye hæler.

.

.

Inspirert av en twitterpassiar i natten med den godeste Maria

Grønn anbefaling – De stumme plagede

mai 3, 2010, kl. 17:29 | Publisert i Grønne observasjoner | 10 kommentarer
Stikkord: , , ,

Aftenposten arrangerte nylig en kronikkonkuranse for kvinner. Temaet for konkurransen var språk. Jeg lekte litt med tanken på å skrive noe om hvordan språk definerer sykdom og hvordan «diffuse» plager forblir diffuse fordi vi kaller dem det. Dessverre la hjernetåken seg og jeg rakk ikke å skrive noe til fristen.

I dag ble vinneren offentliggjort, og det er absolutt en verdig vinner! Mette Grøholt skriver om De stumme plagede – alle de som hver dag sliter med plager som ingen ser og som vi ikke har et godt språk for.  Hun etterlyser et språklig rom for det som er mellom frisk og syk, når det ikke lenger handler om å overleve men å leve med plagene.

Oppdatering:

Lothiane har skrevet en utmerket kommentar til kronikken, og setter den også i perspektiv med andre gode kronikker som har vært i det siste om sykefravær og uførhet. Anbefales!

« Forrige sideNeste side »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.