Vårens musikk

mars 23, 2013, kl. 13:58 | Publisert i Grønne gleder, Grønne observasjoner, Sånn går no de grønne dagan | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Is

Dagens øyeblikk av tilstedeværelse var lyden av vår. På tur langs et islagt vann ble jeg overrasket av isens musikk. Jeg stoppet opp, lukket øynene og lot lyden fylle hele oppmerksomheten min. Ulmende, urytmiske basslyder lød fra vannet, ispedd et og annet lavt smell. Lydene flyttet seg hele tiden. Noen ganger nære, andre ganger langt fra. Det hele akkompagnert av fuglesang og varmen av sol mot ansiktet. Flere ganger på vei rundt vannet stoppet jeg opp og lyttet til denne uforutsigbare sangen av vinter som gir opp, av vår som trenger seg frem. Og jeg kjente godt på gleden over å kunne få være akkurat her, akkurat nå, idet våren sang seg fram.

Og jeg tenkte, dette må være vårens musikk.

 

Møtepunkt

juni 2, 2011, kl. 12:06 | Publisert i Grønne gleder | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , , , ,

.

Enogtjue mennesker rundt et langt bord

Enogtjue usagte historier av levd liv,

av opplevd smerte og mørke

.

Enogtjue mennesker i samme oppdrag

Enogtjue veier mot stadig bedre tider,

med håp og indre styrke

.

Enogtjue mennesker stille lyttende til bølgeskvulp

Enogtjue sinn oppmerksomt tilstede

kun her og nå

og samtidig på vei

.

.

Inspirert av alle de fine menneskene jeg var på repetisjonskurs med. Takk for at dere delte av dere selv!

Trettifire

januar 18, 2011, kl. 11:28 | Publisert i Grønne gleder | 6 kommentarer
Stikkord: , ,

Trettifire dråper

mot en rute,

trommer rytmen

i bymusikk.

.

Trettifire inn-

og utpust,

og noen tanker

om svunnen tid.

.

Trettifire skritt

i riktig retning,

i dam av regn

og grå og blå.

.

Trettifire øyeblikk

av glede,

og helt tilstede

i her og nå.

Å gjenoppdage livet med museskritt og høye hæler

mai 9, 2010, kl. 18:08 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det er en sånn dag som egner seg for refleksjoner. Når gårsdagens smak av fest og moro fremdeles gjør livet litt lett og lyst, og roen samtidig er vunnet tilbake. Akkurat der, i skjæringspunktet med litt av begge deler, er det tankene er så gode. Akkurat der blir det litt høyere under taket.

Det er noen måneder siden sist jeg prøvde meg litt på fest. Da satt jeg mest i sofaen og prøvde å holde meg oppreist. Denne gangen prøvde jeg meg på noen vaklevorne trinn på dansegulvet. Og følte meg beruset bare av det.

Det er å gjenoppdage livet med museskritt. Man må være oppmerksom for å legge merke til endringene,  så ulidelig sakte som det går. Og man må la være å tenke på de skrittene som går bakover. Det kommer et og annet av dem også, men det er de som går fremover som er fine. Det er de man må ta fram i tankene og se på og nyte gang etter gang.  Det er de man må smile av så man kjenner det i hele kroppen. De er så små at noen ganger kan det være vanskelig å få øye på dem i det store landskapet av drømmer og sånn det en gang var. Men hvis man ser nøye etter så er de der, og kan gi så mye glede som man bare vil.

Perspektivene har endret seg. Der det tidligere var jag etter det store er det nå glede i det små. Det er en klisjé, men jeg er ikke redd for klisjéene lenger. Det små har blitt stort. Og jeg liker det. Jeg liker at jeg har kastet av meg den ironiske distansen og tør å være inderlig glad for de helt små tingene. Jeg gleder meg over å være i stand til å gå, og nyte sol i ansikt og vind i håret. Jeg gleder meg over å holde tråden i en god bok. Og jeg gleder meg fremdeles over noen vaklevorne dansetrinn på fest. For de er også museskritt i riktig retning, og det på høye hæler.

.

.

Inspirert av en twitterpassiar i natten med den godeste Maria

Vår tralala vår

april 25, 2010, kl. 18:06 | Publisert i Grønne gleder | 13 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Innimellom tviler jeg litt på at det blir vår i år. Snøen som lå så lenge har gjort noe med følelsen min av årstider. Siden vinteren var så annerledes i år er det akkurat som at jeg forventer at heller ikke våren blir som den pleier. Men da jeg kom over vårens første rhododendron i blomst og solen tittet frem og gav det nydeligste lys gjennom lilla slør, da tenkte jeg at jo, det blir vår i år også.

Hjertevarm

april 12, 2010, kl. 18:10 | Publisert i Grønne gleder | 4 kommentarer
Stikkord: ,

Nest etter varmen fra et annet menneske må varmen fra solen være noe av det beste man kan kjenne. Ikke bare varmer den frossen kropp og lyser opp i de mørkeste hjørner, men den tiner også opp et frossent hjerte og sprer lyse tanker når alt ser mørkt ut. Den oppmagasineres i røde kinn, som lenge etter at solen har gått ned langsomt sprer varme til både en selv og andre. Og selv i lang tid etterpå har den satt synlige spor som fregner og bruntoner i huden, som synlige minner om det varme og gode og en påminnelse om at det kommer flere lyse dager.

Jeg bader i solvarmen og lar det varme lyset skylle over meg. Mine røde kinn stråler. Hjertet mitt er varmt nå.

Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

Vårfryd, våryr, vår

april 6, 2010, kl. 17:38 | Publisert i Grønn fotografering, Grønne gleder | 6 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det er frøkenkåring inne på Moseplassen igjen, og etter å ha glemt fristene på de forrige frøkenkåringene prøver jeg meg denne gang i litt god tid. Hvis du ikke allerede har kastet deg inn i den hyggelige konkurransen der inne er det ikke for sent. Du kan delta frem til og med onsdag 14. april.

Denne gangen er det frøken Vårfryd som skal kåres. Min første innskytelse var å legge inn et bilde av meg selv, for jeg fryder meg så intenst og inderlig over våren. Men siden jeg ikke er en plante var jeg redd for å bli disket, og melder heller på en frøken som er uredd og ikke redd for å gå i bresjen – Frøken Modig.

Frøken Modig tør å stikke frem hodet sitt når ingen andre gjør det. Når snøen fremdeles ligger der og de andre tenker at det er nok best å slumre enda litt til, da spirer hun frem og sprer glede og våryrhet hos frosne sjeler som lengter etter vår. Vi burde alle være litt som henne og spre glede og håp når det ser kaldt og mørkt ut.

Gjensynsglede

mars 24, 2010, kl. 16:24 | Publisert i Grønne gleder, Sånn går no de grønne dagan | 9 kommentarer
Stikkord: , , , , , ,

Jeg går igjen. Jeg går, setter en fot foran den andre og tilbakelegger asfaltmeter etter asfaltmeter. Jeg går og kjenner vinden i ansiktet og regndråper i håret og hadde glemt hvor mye jeg savnet det. Å gå i gatene, noen ganger uten mål, andre ganger på vei et sted. La tankene gå mens beina går. Kikke på folk og fundere over hvor de skal og hvor tankene deres er på vei.

Jeg går på asfalt som er fri fra snø, og finner meg selv igjen litt for litt. På samme måte som jeg gjenoppdager hvordan alt egentlig så ut uten snøen, gjenoppdager jeg meg selv. Konturene er annerledes med farge og uten snø, og jeg er den samme og en annen på samme tid. Deler av meg har ligget i dvale under snøen og nå våkner litt og litt sakte til liv. Det lysner og spirer, og jeg er jorden og asfalt og min egen årstid.

«Takk for sist, det er lenge siden,» sier jeg når jeg får et glimt av meg selv. Når jeg finner igjen troen. På meg selv. På friskheten. På våren. Og glimtene svarer med å komme oftere og lengre, og jeg kjenner meg igjen i ny drakt av ro og styrke fra et tidligere ukjent sted. Jeg skal klare en snøstorm til.

Jeg går uten mål og ender opp i et vindu med en kaffe. Jeg går uten at hodet blir tomt og beina tunge. Jeg går igjen.

Inspirert av en kommentar fra hanna om å finne seg selv igjen og av en lang tur på bar asfalt

Grønne gleder

mars 21, 2010, kl. 16:32 | Publisert i Grønne gleder | 10 kommentarer
Stikkord: , ,

Ett ferdig grønt strikkeprosjekt (etter ett år og en større strikkekrise)

Ett nytt grønt strikkeprosjekt (med mål om kortere produksjonstid og ingen strikkekriser)

Grønt strikkepinneetui

Hjemmelaget sushi med grønne ingredienser

En god, grønn søndag ønskes alle mine lesere!

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.