Lukten av svidd og av våt jord

mars 5, 2011, kl. 16:16 | Publisert i Grønne observasjoner | 4 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det regner. Det regner så mye at bakken er forvandlet til en innsjø og det lille stykket jeg skal forflytte meg for å få et nytt hotellrom er ufremkommelig av vann på bakken og i luften. Det er regntid, men regnet har latt vente på seg. Kun noen skurer her og der, og alle jeg møter kommenterer at det er uvanlig tørt og varmt for å være denne tiden på året. Altså er det ikke bare vi nordmenn som snakker om været, og jeg ser av bildene fra ski-VM at der er det er sol og gull og ganske så strålende. Selv venter jeg på forflytning, men er værfast på et hotellrom som ikke lenger er mitt. Akkurat nå er regntiden her, men kanskje bare forbigående denne gangen også.

Inntrykkene fra felt er mange og ikke helt fordøyde. Det var en annen verden der ute langs veien av jord og sand, der ute hvor veien ikke lenger gikk men som vi likevel kjørte. Der ute hvor det går måneder mellom hver gang det kommer en bil, og hvor de minste barna blir skremt av den hvite huden min. Jeg er værfast på et hotellrom som ikke lenger er mitt og tenker tilbake på å sitte på lave trekrakker i leirhytter,  og jeg kjenner fremdeles lukten av svidd fra klærne mine som et svakt avtrykk av mørke kjøkkenhytter der veden fremdeles glødet forsiktig.

Jeg er en kvinne som kan velge selv hva jeg vil med livet mitt. Hvor mange barn jeg vil ha. Hvem jeg vil ha sex med. Informantene mine snakket om flere kategorier kvinner. Det er kvinner man er gift med, og det kan være flere. De som produserer barna, så mange som mulig. Det er kvinnene som er utenfor ekteskap, men som er akseptert av familien. Og det er «women for the bush». Kvinner man har sex med litt sånn tilfeldig. Mannen kan velge. Han kan ha så mange han vil. For kvinnen er det ikke like enkelt.

Jeg kan velge selv hva jeg vil med livet mitt, og jeg er ydmyk og privilegert og egentlig litt bortskjemt. Jeg skal reise hjem med øynene enda litt mer åpnere enn før. Jeg skal reise hjem med minnet om nygrillete maiskolber fra nærmeste åker, folk som vinker og et sett intervjuer som lukter svakt av svidd, og av våt jord.

Reklamer

4 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. En god påminnelse om hvor godt vi har det. Og en fin mulighet til å ta frem takknemmeligheten igjen.

  2. Ja, vi er virkelig priviligert. Håper mange leser dette. En tankevekker!

    Klem

  3. Denne ble vel kanskje om mulig enda mer «sterk» å lese på selve kvinnedagen……og jeg som synes litt synd på meg selv……fordi jeg rett og slett er bortskjemt og ikke vet hvor godt jeg har det. Shame on me! Du skriver så levende….jeg er nesten der du er, selv om jeg ikke vet hvor det er…kjenner lukta og føler stemningen. Fortsett ditt gode virke.

  4. Tror at vi alle kunne trengt å reise til sånne steder for å få perspektiv på livet. Vi er ganske bortskjemte i vårt lille hjørne av verden, og lar små bagateller bli store problemer. Men samtidig lett å miste perspektivet. Jeg glemmer det lett når jeg har vært hjemme en stund, og blir minnet på det når jeg reiser ut igjen.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggere like this: