Tanker i stille snø

desember 9, 2010, kl. 21:31 | Publisert i Grønn fotografering, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Nylig var det noen som sa i en bisetning «men du savner vel ikke noe av den tiden?» Den tiden var tiden som syk, da tiden stod nesten stille og jeg likeså. Nei, jeg savner absolutt ikke den tiden, og jeg er hver dag takknemlig for at jeg kan traske avgårde på snødekte veier for å utfordre meg selv på jobb og ellers. Men en ting savner jeg, og det er den fullstendige roen man føler når alle dager går langsomt og man ingenting skal. Det å ha tid og ro til å kjenne på hver eneste tanke. Da det stod på syns jeg mange ganger det var vanskelig å være så langsomt alene med tankene. Nå savner jeg det noen ganger når livet går raskt og det er vanskelig å roe skikkelig ned.

Men noen ganger kommer den gode roen i glimt, og jeg prøver å ta godt vare på de øyeblikkene. Som i kveld, gående hjemover i stillhet og knitrende snø etter et utradisjonelt julebord med min utradisjonelle arbeidsplass. Der det ikke var en dråpe alkohol, og der det var helt naturlig å få et spørsmål om det ikke er farlige dyr som tiger og leopard i fjellene her. Ikke så lett å vite når man kommer fra et område i India der det er nettopp tigre og leoparder i fjellene.

Det er etter sånne anledninger roen senker seg og jeg tenker på hvor heldig jeg er som får ta del i et miljø der folk er opptatt av mer enn seg og sitt. Hvor heldig jeg er som har helse og kapasitet til å delta. Og det er etter sånne anledninger de lange tankene kommer og den gode roen senker seg.

For hva er det vi strever etter i jaget hver eneste dag? Anerkjennelse, godkjennelse og å bli sett? En god ting jeg tok med meg ut av sykdommen var det å sette pris på meg selv. I liv som ikke lenger har den selvfølgelige verdien som en rolle i storfamilien hadde før, må vi skape vår egen verdi. Vi føler at vi må skape en identitet som gir verdi, og mange lever i et evig prestasjonsjag. Jeg gjorde det selv, og satte min egen verdi ut fra hva jeg kunne prestere. Å bli satt helt tilbake dit der man ikke kan prestere noe annet enn å være, gjorde at jeg måtte se etter verdien i å bare være meg. Senere har jeg skjønt at bare å være meg  og dele akkurat de tankene jeg gjorde meg der og da har hatt verdi for mange.

Det har gitt meg en ro i jaget. Jeg vil gjerne prestere fremdeles, men om forskningsartikkelen min ikke er god nok for det tidsskriftet jeg ønsker, så betyr ikke det at jeg er mindre verdt. Jeg vil gjerne holde gode forelesninger, men jeg vet at jeg er mer enn forelesningene.

Det er i den gode roen jeg igjen blir minnet på disse tankene. Og når jeg igjen skal prestere på jobb i morgen, tar jeg roen med. Nå nyter jeg den med et glass vin og Bugge Wesseltofts «It’s snowing on my piano». Det snør ikke på mitt piano, men her på bloggen snør det, og utenfor gir snøen en stille ro til omgivelsene.  Mitt juleønske til både nye og trofaste lesere er at dere her inne kan kjenne på den gode roen og ta den med videre.

Denne isdronningen oppstod i Nygårdsparken i løpet av fjorårets lange kuldeperiode, og er en god påminnelse om hvor forgjengelig alt er, og hvor viktig det er å sette pris på det som er her og nå. Jeg var innom henne mange ganger i løpet av vinteren, og trodde hver gang at hun ville forsvinne. En dag i mars smeltet hun bort. Kanskje kommer en ny isdronning denne vinteren? God førjulstid ønskes alle mine lesere!

Advertisements

12 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. I jaget etter å få ferdig konklusjon og kildeliste, streifet jeg innom deg egentlig for å lese ditt forrige innlegg, for å minne meg selv om at livet er mer enn ordene jeg prøver å sette inn i APA stil.

    Og igjen har du skrevet ned tanker om de viktige tingene i livet, ord som gjør at jeg puster litt lettere, senker skuldrene og konstaterer: «Marte du har helsebringende effekt»
    Takk

    • Helsebringende effekt! Det skal man ikke kimse av. Kanskje jeg kan begynne å tjene penger på det? Fås på blå resept, liksom? Glad jeg kunne bidra til lavere skuldre og lettere pust. Håper det gikk bra med innlevering!

  2. Takk for nok eit nydeleg blogginnlegg Marte! 🙂
    Eg kan ikkje så mange dikt utanåt, men synest akkurat dette passar til den fine teksten din, Marte:

    NÅR DET KJEM TIL STYKKET
    År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
    du har samla deg meir kunnskap
    enn du treng til ni liv.
    Når det kjem til stykket, er det
    so lite som skal til, og det vesle
    har hjarta alltid visst.
    I Egypt hadde guden for lærdom
    hovud som ei ape.

    Olav H. Hauge

    Stor klem fra Inga-Cecilie 🙂

    • Takk for nydelig dikt, IC! «Når det kjem til stykket, er det so lite som skal til, og det vesle har hjarta alltid visst». For noen kloke ord. De tror jeg at jeg må henge opp, for å minne meg selv på hva som er viktig! Håper alt går bra med deg, IC! Stor klem til deg

  3. Takk for at du deler så vakkert fra egne erfaringer og erkjennelser.

    I dag har jeg selv stort sett bare vært i roen. Lest litt. Hørt på musikk med lukkede øyne og fokus på pusten. Musikken blir annerledes da. Alt blir rolig og fredfylt inni meg. Nettopp det er hva min sjel ikke kan unnvære.

    Dine ord er en god påminnelse for meg om hvor godt jeg har det selv, med mitt liv, her og nå. Jeg er takknemlig!

    • Takk for at du leser og kommenterer! Vi har godt av å minne oss selv på hvor godt vi har det og hvor mye vi har å være takknemlig for. Fort gjort å glemme det. Jeg glemte i alle fall det midt i julegavekjøpekø og trengsel i byen i dag… Men da jeg leste kommentarene her inne falt ting litt mer på plass igjen.

  4. Nydelig velskrevet og reflektert. Sitter igjen med en følelse av at, ja, i dag skal bli en dag for de stille og nære opplevelsene. Takk!

    Riktig fine førjulsdager til deg!

    • Takk for de fine ordene, Elisabeth! Håper dagen din er akkurat så stille og nær som du ønsker, og at du ikke ble tatt av julestria, som meg. Ønsker deg fine og fredelige førjulsdager!

  5. Hei Marte
    Tusen takk for at du fekk meg til å stoppe opp og få ting litt i perspektiv. Eg føler ofte at prestasjonar og sjølvtillit går hand i hand. Trur det er viktig å ikkje la resultat og menneskeverd vere to sider av samme sak, men det er søren så vanskeleg altså!
    Håpar du har ei fin adventstid.
    Helsing Liv Kjersti

    • Takk for kommentar, Liv Kjersti! Lett å la resultat og menneskeverd gli over i hverandre, men hvis vi øver oss tror jeg at det blir lettere å skille de to. Ønsker deg også en fin og fredelig adventstid. Klem

  6. Dette kjenner jeg igjen – savnet av den roen som var, da jeg måtte være langsommere enn verden. Akkurat den roen, tiden til å være menneske, til refleksjon – nettopp den var jeg redd for å måtte gi slipp på da livet igjen krevde meg. Jeg trenger slik ro. Emosjonene mine er klare og mottakelige i alle skalaer, og det oppstår slikt et fantastisk spill i toner og farger av det minste stimuli! … at det er nødvendig med tid og ro til å bearbeide det hele 🙂 Verden er krevende. Jeg holder meg litt i utkanten og forsøker finne ro nok til å leve mitt liv helt og godt. Klem!

    • Livet er egentlig ganske fint i utkanten, uten å streve for å komme mot sentrum. Ønsker deg at livet skal kjennes helt og godt 🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: