Lyden av stillhet

september 12, 2010, kl. 13:49 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 5 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Alle steder har sin lukt og sine lyder. Jeg hadde glemt lukten av Zambia. Men da jeg satt i bilen på vei fra flyplassen, slo den meg nesten tilbake av gjenkjennelse. En kombinasjon av tørr jord,  brent og et snev av eksos. Midt i tørkeperioden var den rødaktige jorden knusktørr, og det føltes som konstant sand i luften. Man skulle kanskje tro at i en utbygd by som Lusaka, brukes strøm til matlaging. Men det er det ikke alle som har tilgang til, eller som ikke har råd til å bruke strøm for matlaging. Derfor ligger det en lukt av bål og røyk og brent nesten over alt. Et jevnt sus av biler legger til lukten av eksos. Til sammen blir det lukten av Lusaka. Gjenkjennelsen var sterk. Jeg var tilbake.

Lyden av Lusaka kom litt etter litt. Fuglesang. Sirisser. Lyden av syngende damer på et lasteplan, på vei til bryllupsfeiring eller en annen viktig feiring. Jeg husker den gangen jeg satt i bilkø bak en sånn lastebil, da de syngende damene syns det var kjempefestlig at jeg danset med der jeg satt bak rattet.

Alle steder og alle minner har sine lukter og sin lyd. Det eneste som er uten lukt og uten lyd er minnet om å være syk. Da alle inntrykk var for sterke, var det best når det var helt stille og uten sterke lukter. Det var da jeg ble kjent med stillheten. Jeg som alltid hadde pleid å ha radio eller musikk på, var plutselig overlatt til stillheten. Den ble til noe godt, noe som representerte ro og hvile. Det er ingen lyder eller lukter som vekker minnet om å være syk. Det er en befrielse. Når hverdagen går i høyt tempo igjen, er det som om de to årene med slow motion er borte. Jeg har valgt å ikke dvele ved det som var, men heller fokusere på å ta livet mitt tilbake.

Det gode ved stillheten har jeg tatt med meg videre. Selv om jeg nå tåler høy musikk og debatter på radio, er det godt å være i stillheten. Den vekker heller ikke minner. Om den så gjør, må det være minnet om det gode i langsomheten. Det gode i å ha tid til å tenke de lange tankene og på de store tingene, som lett kan bli borte i alle de små tingene som krever oppmerksomhet hver eneste dag. Jeg har valgt å ta de gode minnene fra det vanskelige med meg videre. Resten har fått ligge. Det er bak meg.

Jeg sitter og kjenner på minnet av Lusaka. Varmen, tørrheten, lukten og lydene.  Jeg sitter i stillheten og nyter et øyeblikk av langsomhet i alt det raske. Klar for lydene og luktene, og minnene de har med seg.

Reklamer

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.