Ambivalens

april 8, 2010, kl. 17:28 | Publisert i Grønne gleder, Grønne hjertesukk | 10 kommentarer
Stikkord: , , , , , , ,

Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig?

Jeg og følelsene mine har bosatt oss i ambivalensen for tiden. Glede og sorg på samme tid. En inderlig glede over å klare ting jeg ikke har klart siden den gang jeg kalte meg frisk. Så glad at hvis jeg kunne ville jeg danse i gatene og kjenne at byen jubler med meg. Så glad at jeg føler meg ruset, og det er jeg vel egentlig, høy på endorfiner. Og samtidig plutselige regnskyll av sorg over ting jeg ikke klarer, situasjoner jeg ikke mestrer. Så jeg smiler med hele ansiktet og føler regndråpene som gir tårene selskap. Sånn som på film. Det regner alltid på film når folk gråter. Og jeg tar regndråpene til hjelp, ikke bare fordi de er en klisje, men fordi tårene mine ikke er nok.

Er sorgen over tapte muligheter som sorgen over noen som er borte? Der den som er borte er så veldig tilstede den første tiden. Fraværets tilstedeværelse er påtrengende. Senere er tomrommet alltid fremdeles synlig, men i bakgrunnen. Så noen ganger plutselig dradd helt fremst av en sang, en lukt, et bilde, og da er tomrommets tilstedeværelse igjen altovergripende i øyeblikk. Og det er i de øyeblikkene jeg tenker at sorgen over tapte muligheter ikke kan gripe alt på samme måte fordi jeg kan skape nye muligheter. Jeg kan skape ny mening, og jeg gjør det hver eneste dag. Plassen til den som er borte kan ingen overta, selv om nye vennskap skapes og nye plasser fylles opp.

Jeg går og lar tankene gå med meg. I sol og regn på samme tid. Sårheten er ikke tilstede hele tiden nå. Sorgen bærer jeg med meg hver dag, men den tynger meg ikke lenger. Jeg vet akkurat hvor den er og kjenner på den av og til. Jeg bærer den med meg hver dag og den gir sterkere farge på alt jeg opplever. Den gjør hvert lite skritt litt sterkere.

Reklamer

10 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. […] Ambivalens april 8, 2010 at 17:28 | In Grønne gleder, Grønne hjertesukk | Leave a Comment Tags: gå, glede, ny mening, regn, sol, sorg, tapte muligheter Når går sårheten over tapte muligheter og evner over i gleden over å mestre små ting i hverdagen? Når sorgen fremdeles er der men i et annet format, mer som en bakgrunn i stedet for å spille hovedrollen hele tiden. Det er knekkpunktet på kurven, det er vendepunktet, og når var det egentlig? […]

  2. Ja,akkurat sånn er det! I en sang synges det: «sorgen og gleden de vandrer tilsammen».
    Med sorgen i bakgrunn blir gleden større. Man finner glede der det før bare var selvfølgeligheter. Man lever livet sterkere og føler takknemlighet oftere.
    Det er lett grave seg ned i Sorgen over tapte muligheter og tapt funksjon, men man kan også bære sorgen med seg, kjenne litt på den for så å legge den bort igjen.
    Jeg tror det er viktig å erkjenne hvordan situasjonen og funksjonen er her og NÅ, fortsette å kjenne på grensene sine og utfordre dem og innimellom sørge over det som ikke ble.

    Takk for dine kloke ord på en litt grå torsdag:)

  3. Du sier ting så fint…. for meg så kjenner jeg at man bærer alltid med seg de som ikke er her lenger… det blir jo flere av dem etterhvert som årene går….sånn er det bare, på en måte…. men, stort sett dukker minnene opp i uventede sammenhenger og som oftest langt fra sårt….ofte er det gledelige minner – latter…. Det er ekstra vondt og sårt den første tiden – da er det der hele tiden….savnet….vondtet….

    Jeg savner også mitt gamle jeg, med planer og muligheter, overskudd og alt det der – jeg óg blir helt overstadig når jeg har laget en god middag til hele familien – se verdensmester *leeer og koser meg*…. Jeg mangler kanskje fremdeles en del erkjennelse, for jeg håper så veldig sterkt at jeg skal bli mye bedre og kanskje nesten helt bra – så sorgen over det tapte er ikke helt definitiv her – har ikke gitt meg helt ennå, er det dumt??? vet ikke helt….ennå

    Se der som du setter i gang tankene, gitt – Takk for det gode Tante Grønn – ha en trivelig aften 😀

  4. Det regner i Oslo også, så da er det vel lov å bli rørt av det du skriver, og felle en liten tåre? Over ting som ikke er, og som kanskje aldri blir, og over hvor vanskelig det kan være å se det jeg har.

  5. Social comments and analytics for this post…

    This post was mentioned on Twitter by TanteGroenn: Har skrevet om sorg og glede og tapte muligheter: http://bit.ly/aWHK7x #blogg…

  6. Jeg er glad at gleden begynner ta sin plass hos deg! Vi må legge bak oss hvordan det var, og lage nye regler for hvordan det er – akseptere her og nå, men kjempe på for noe nytt, for en tid da vi er friske! Jeg har troen! 🙂

  7. Jeg vet ikke, men tenker kanskje at noe av sårheten og sorgen kan gå over når den har fått nok rom. Nok tid. Det er vanskelig å si når det skjedde – fordi det nok skjer gradvis. Litt etter litt. Samtidig er det kanskje alltid en tilstedeværelse som kan slå oss – i lukter, melodier – som fremkaller minner. Paradoksene du skriver om – tårene og gleden. Det ene utelukker ikke det andre, men dukker opp, kanskje noe uventet, samtidig. Jeg opplevde dette som en vakker bloggpost, og ville inn og takke for følget også her!

  8. Takk for at dere deler – erfaringer, kloke ord, gleder, tårer og tro. Dette var jammen et fint og personlig kommentarfelt. Takk, fine lesere.

  9. I dag traff ordene dine meg på det kraftigste… Jeg tenker ofte at hvis… NÅR jeg blir frisk/bedre så vil bitterheten være tung å bære alikevel. Alle de tapte årene, alle de tapte mulighetene, en eldet kropp uten ungdommens muligheter som jeg gikk glipp av… Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke tenke på alle tapene og håper så inderlig at jeg vil skue mot de muligheter som alikevel finnes i fremtiden som jeg håper blir både god og lang, men foreløpig vet jeg jo ingenting… kan bare håpe å samtidig forsøke å ikke tenke så mye…

    Klem til deg 🙂

  10. Oi, dette var sterkt og vakker og veldig _riktig_ på et vis å lese akkurat nå!

    Du sammenligner sorgen med det å ha mistet noen, og plutselig slår det meg at ja – det er litt sånn. At følelsene du får når du plutselig blir veldig syk er utrolig intense i begynnelsen, nesten ufattelige. Men etterhvert kommer sorgen mer i bakgrunnen, selv om den alltid er der. Jeg har «jobbet» en del med dette i siste, prøvd å forme tankene mine rundt å se på sykdommen som praktiske utfordringer, et prosjekt jeg er med på, ikke at sykdommen = meg, jeg = bare sykdom.

    Jeg merker i hvertfall at jeg klarer å glede meg mer over fine dager, og at når det kommer en dårlig dag så tenker jeg heller «ok, da får vi prøve igjen i morgen», i stedet for å tenke at «jeg får aldri til noen ting, det er ikke noe vits».

    Er nok litt preget av at vårsola er kommet frem og at jeg har fått gjort en del hyggelige ting i det siste også!! 😀

    Gleder meg på dine vegne over bedre dager og gode opplevelser!!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggere like this: