Fulltidsjobb. Og vel så det.

mars 19, 2010, kl. 11:03 | Publisert i Grønne hjertesukk, Grønne meninger | 26 kommentarer
Stikkord: , , , ,

«Og de andre dagene, da, når du ikke er her? Hva gjør du på da?» spør min kollega når jeg er innom kontoret for mine små timer med arbeidstrening. «Tja, jeg går på butikken. Går tur. Går på besøk til venner, får besøk av venner…» Jeg ser at han ser skuffet ut, lei seg på mine vegne. «Åja…det var jo ikke så mye,» detter det ut av ham, og sammenligner nok med hvordan livet mitt var før.

Selv er jeg fornøyd. Dagene min er fulle. Det er mening der nå.

For det er en dimensjon ved sykdom som mange har vanskelig for å skjønne om de ikke har vært der selv. For meg er min egen sykdom en fulltidsbeskjeftigelse, og vel så det. Tid og krefter går med til å vurdere behandlingstilbud og en evig diskusjon med meg selv om hvordan jeg skal forstå min egen sykdom. Ting som jeg tidligere ikke så på som aktiviteter, bare noe jeg gjorde på vei til noe annet, tar nå stor plass. Å gå på butikken krever planlegging. Ikke kan jeg handle for mye for da kan jeg ikke bære det, og ikke kan jeg glemme noe for jeg kan ikke gå tilbake før tidligst i morgen. Hvile og avspenning er egne punkter på timeplanen, nødvendige for at resten skal gå opp.

Min sykdom har blitt min fulltidsjobb. Jeg reflekterer mye over mitt eget forhold til sykdommen, utfordrer meg selv og mine oppfatninger. Noen ganger er jeg på intens informasjonsjakt der ute, andre ganger går jeg runde etter runde i eget sinns irrganger. Jeg bruker tid og energi på å fjerne fokus fra symptomer og å fremheve min egen mestring. Jeg løfter meg selv etter håret litt hver eneste dag for å unngå de sorte hullene som jeg vet er der, for jeg har falt i dem før. Det er en utfordrende arbeidsoppgave å unngå alle vonde tanker om tapte muligheter og usikker fremtid, og å klare å nyte øyeblikket.

Og da er det ikke tid og krefter til så mye annet. Så jeg har en fulltidsjobb, og det blir vel egentlig litt overtid også når jeg tenker meg om. Mine små timer per uke med arbeidstrening som kommer i tillegg er nok. Dagene er fulle.

Denne dimensjonen glemmes ofte når det snakkes om arbeidslinjen, om gradert sykemelding og om å få folk raskest mulig tilbake i arbeid. Med omfattende symptomer, enten det er smerter, utmattelse eller annet, så krever det så mye å bare forholde seg til det, hvert øyeblikk som går, at det er en fulltidsjobb i seg selv.  Minst. Vi må ha rom for at det i perioder skal være godtatt å ha egen sykdom som fulltidsbeskjeftigelse. Fordi det er det som trengs for å bli bedre. Og så, når man har kommet dit, når man er blitt bedre, kan arbeid få større plass og sykdom mindre.

*

Oppdatering: Les et glimrende innlegg om arbeidslinjen hos Spindellett og om sykefraværsdebatten hos Marias metode

Reklamer

26 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. […] Fulltidsjobb. Og vel så det. mars 19, 2010 at 11:03 | In Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan | Leave a Comment Tags: jobb, løfte seg etter håret, refleksjoner, sykdom, sykefravær “Og de andre dagene, da? Hva gjør du på da?” spør min kollega når jeg er innom kontoret for mine små timer med arbeidstrening. “Tja, jeg går på butikken. Går tur. Går på besøk til venner, får besøk av venner…” Jeg ser at han ser skuffet ut, lei seg på mine vegne. “Åja…det var jo ikke så mye,” detter det ut av ham, og sammenligner nok med hvordan livet mitt var før. […]

  2. Det er sant det du sier her. Å være syk, og ikke minst å følge opp NAV, leger, utredning er en stor jobb – i tillegg til det at man har så liten kapasitet.

  3. Det høres kanskje rart ut, men nå sitter jeg med tårer i øynene. Du treffer så enormt! Du beskriver det så riktig, de ordene jeg leter etter. Takk skal du ha, for at du bruker energien din på å blogge. Du hjelper iallefall meg. Når man har brukt hele «arbeidsdagen» på å hvile, manne seg opp til å dusje og i tillegg vaske håret og egentlig er helt tom, når det kommer til at man skal følge småjentene sine på sin første soloopptreden og møter: «så godt du ser ut Kjersti, du ser da slett ikke syk ut, det er ikke lenge til du er tilbake»!Da er det ikke så lett å finne ord. Det synes nok ikke utpå!Men…….jeg skal finne noe å smile over hver dag!

  4. Til Kjersti sier om hvoran man ser ut – jeg møter så mange som blir lei seg eller irritert om de får høre at de ser ut som om de har en tøff dag. Det var så uventet for meg, for jeg er så vant til å se bra ut, og føle meg elendig, at det aldri synes hvor dårlig jeg er og at folk får feil forventninger til meg og sier som det Kjersti skrev over. At noen skulle føle det «motsatt» – å bli sett «som man har det» ikke var noe ok hadde ikke falt meg inn.

  5. Beate: Det er jo nettopp det at man har så liten kapasitet som gjør de små tingene store. Og da blir ting som friske ser på som selvfølgeligheter eller enkelheter til vanskeligheter. For kapasiteten brukes til å holde symptomer i sjakk og tanker i rett retning.
    *
    Kjersti: Takk for fine ord! Jeg øver meg meg på å sette opp en vegg mot sånne uttalelser, så de bare spretter bort igjen. Andre får tenke hva de vil, det er jeg som vet hvordan jeg har det. Eller hvis jeg er i det litt fandenivoldske hjørnet så svarer jeg at det er da enda godt at jeg ser bra ut på utsiden i alle fall 😉

  6. Takk for en fin beskrivelse av ulike oppfatninger av hva som er innhold og ikke-innhold i en dag – i en hverdag. Hverdager styrt av «energiøkonomisering» eller «energikonsentrasjon» er vanskelig å formidle til Den Gamle Verden. Du ga meg noen nye innspill. Tusen takk!

  7. Utrolig bra skrevet, det er akkurat slik jeg føler det men får ikke samlet det sammen slik du gjør det, du sier det så enkelt men så rett så rett. Jeg har mange ganger påpekt at «nei da, jeg kjeder meg ikke i det hele tatt, rekker ikke det, bare det å stå opp og få unna frokoststellet så er halve dagen gått». Er i en bedre fase nå da, og kan bli litt rastløs, men det er fordi jeg har så lyst til å gjøre mange ting men må hele tiden monitorere meg selv for ikke å få de vanlige nedturene – tålmodighet, tålmodighet DET er kjedelig det.
    Utrolig nok raser dagene bare avgårde i en merkelig sneglefart ??? Skjønner det ikke helt men slik er det nå for det :-). Alt det og mye mer får du sagt Tante Grønn, takk 🙂

  8. Veldig godt beskrevet!
    Prøver å forklar at når jeg har gjort det jeg er i stand til å gjøre, selv om det bare er noen få og små ting, så er dagen gått og jeg har jobbet så hardt at jeg ikke har hatt overskudd til å kjede meg.
    Når noen spør meg hva jeg gjør (evt. hva jeg gjør for å bli frisk), så hender det også at jeg svarer at jeg lever som en toppidrettsutøver – i alle fall det jeg tenker på som en toppidrettsutøver: Jeg trener hardt hver dag – dvs aktivitetsavpassing og passer på at jeg holder psyken min i «trim». Jeg passer på at jeg spiser riktig og hviler riktig og nok.

  9. Det er rart, det der, at tiden går så fort når man gjør så lite. Men den gjør det. Har mange ganger tenkt å skrive et innlegg om det, men har ikke kommet så langt.
    *
    Jeg tror også at det å være kronisk syk på mange måter er som å være toppidrettsutøver. Man må holde fokus hele tiden, og å gjøre alt riktig for å være i så bra form som mulig. Det krever mye.

  10. Arbeidslinjen er begrunnet i velferdsstatens arbeidsetiske premiss: Krav om å yte før du kan nyte, og attføringsforsøk før varig trygdeytelse. Herunder: Arbeid er bedre for den enkelte enn passivitet og trygd, og flest mulig i arbeid er det beste for samfunnet. Dessuten en slags moralsk begrunnelse: fellesskapet har ikke noe plikt til å forsørge mennesker som burde være i stand til å forsørge seg selv.

    Det er hardt. Det er brutalt. Det handler om arbeidsetikken og paternalismen.

    Og det er helt på jordet.

    Det handler visst om at man ikke er inkludert i samfunnet dersom man ikke har et lønnet arbeid.

    Lønnet arbeid er liksom greia – og skal visstnok være svaret på at man ikke sosialt skal ekskluderes, men det som glemmes er at enkelte former for sykdom som for mange fører til svært langt sykefravær, er en heltidsjobb i seg selv, slik du sier. Og man kan stille spørsmålene: er det slik at lønnet arbeid automatisk fører til sosial inklusjon? Er det slik at det å være uten lønnet arbeid automatisk fører til sosial eksklusjon? Er lønnet arbeid den eneste form for verdi i samfunnet? Og er det slik at en inkluderende samfunn bygger ene og alene på lønnet arbeid?

    Jeg vil svare nei på alle disse spørsmålene.

    Sykdom er komplisert, men det er ikke mer komplisert enn at de som sitter med makta kan tenke logisk.

  11. Takk for lang og reflektert kommentar, Vibeke!
    *
    Jeg er veldig enig med deg i at bildet er mer nyansert enn at å være på jobb er svaret på alt. Både arbeidsplass, arbeidsoppgaver og sykdomsbilde er med på å påvirke i hvilken grad og når arbeid er viktigst. I en del settinger (dårlig arbeidsmiljø, liten eller ingen tilpasninger på arbeidsplassen, ustabil sykdom) kan jo det å komme tilbake på jobb for tidlig faktisk forverre tilstanden og dermed bidra til langvarig sykdom eller varig uførhet. Å vente med å begynne i jobb kan dermed være bedre samfunnsøkonomisk i noen tilfeller.
    I en sykefraværsdebatt der mange sykemeldte føler seg mistenkeligjjort er dette en nyanse som er viktig å få frem.

  12. Så enig så enig…. Det er godt vi er flere med de samme erfaringene.

    Etter å ha brukt 3 år til å bygge meg sakte opp fra nullpunktet (eller på minus siden),tenker jeg at det viktigste er å få forståelse for at av og til et TIDEN en viktig del av behandlingen. Vi kan gjøre mye selv: søke og prøve ut div behandinger, mental trening, gradert trening, kurs osv. Men når vi har gjort alt vi kan, kan vi ikke gjøre mer. Da må vi bruke TIDEN.

    Min erfaring er at det jeg trodde tok en uke, tok en måned, det jeg trodde tok en måned, tok et år osv. To skritt frem og et tilbake.

    Nå når jeg har fått et nytt kraftig tilbakefall av min ME(etter vaksinering),må jeg rett og slett omprogramere hodet og kroppen tilbake til «sakte tid i hverdagen, langsom fremgang og at ting tar tid». Jeg vet hva jeg skal gjøre, og gjør det. Mer kan jeg ikke gjøre. Sånn er det bare.

  13. Nok en gang skriver du så flott at jeg kjenner tårene presser på. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Har vært inne i en slik periode nå og knapt nok vært i blogglandia. Så bra jeg stakk innom deg på besøk! Det gleder meg at du er noen timer på arbeidstrening, selv om det kan bli travelt for deg. Take care 🙂

    Klem

  14. Jeg er så glad for at du beskriver det så godt! 😀
    Jeg rekker heller aldri å kjede meg, kreftene må porsjoneres ut og ting tar mye lengre tid enn før. Hele tiden har jeg en laaang liste over ting jeg gjerne ville ha gjort.
    Sånn går no dagan..

  15. […] Fulltidsjobb. Og vel så det. […]

  16. Jeg tror nok at i tillegg til redusert funksjonsnivå pga sykdom, så bidrar de mange tankene og følelsene knyttet til sykdom til lavere kapasitet. Uavhengig av hva slags sykdom som har utløst funksjonsnedsettelsen, så tar det med seg en masse eksistensielle spørsmål, tanker og følelser som tar stor plass. Man blir hver dag konfrontert med egen tilkortkommenhet og hver dag minnet på hvor usikker fremtiden er. Å forholde seg til dette hver dag koster krefter og tar store jafs av den såkalte restarbeidsevnen.

  17. Utrolig bra skrevet om et veldig sentralt emne!
    Det er SÅ viktig at noen med dine refleksjoner, og din unike evne til å formidle dem – deler dette med oss andre! Tusen takk, Marte!

  18. […] : Tante Grønn sier viktige ting om hvordan det er å være heltidssyk i sitt blogginnlegg og Spindellett om arbeidslinja, inkludering og verdighet. Vel anvendt tid å ta en […]

  19. Jeg pleier å si at jeg er heltidssyk. Og at jobben min er å ha gode dager, og å gjøre det jeg kan for at jeg skal kunne bli friskere. Det er ikke noen jobb å kimse av.

    Jeg er sikker på at det lille jeg gjør i dag, og synes fyller dagene på en rik og fin måte, kun er en brøkdel av hva en frisk person ville synes var passe. Men jeg er fornøyd, jeg har gode dager, jeg føler at jeg gjør ting, bidrar, vokser. Jeg tror at jeg fordi jeg er syk har et helt annet tidsbilde. Jeg ser at når jeg er riktig syk, og orker en brøkdel av det jeg orker i dag, så føler jeg allikevel at tiden flyr.

    Jeg har også blitt flinkere til å vise hvordan jeg kjenner meg inni. Er jeg sliten og i en sosial setting så spacer jeg litt ut. lukker øynene, hviler meg. Folk synes det er rart, men respekterer. Jeg gjorde det faktisk på bryllupsdagen min også. Folk knipset jo hele tiden, så når jeg synes at det var nok, så slappet jeg av, og forsøkte å ikke tenke på at jeg var «uhøflig» Fikk rare kommentarer etterpå, men sånne småting hjelper folk til å forstå.

  20. Å skulle ha gode dager er absolutt ikke en jobb å kimse av, Anne! Og du er jo virkelig et godt eksempel på hvordan man kan bidra med mye selv om man ikke klarer å jobbe, når man kan avpasse innsatsen etter dagsform og krefter.
    .
    Å fjerne seg fra situasjonen når det begynner å røyne på er noe jeg også gjør. Hviler øynene på noe, fokuserer på pusten og roen. Noen ganger trenger jeg kun et øyeblikk, og så er jeg klar igjen. Tror ikke alltid at de rundt meg merker det en gang 😉

  21. Så godt du har beskrevet hverdagen når man er syk! Kan jeg linke til denn posten din fra facebooksiden min? Det er ganske vanskelig å forklare hvordan det er å gjøre nesten ingenting, men oppleve at dagene går fort likevel. For hva har jeg å vise til? Heldigvis har det blitt lettere å godta meg selv og hverdagen min etterhvert!

    I boken Livslyst, skrevet av hun som var programleder i Puls før hun fikk kreft og utmattelse, beskriver forfatteren hvilke helter vi som er syke er. For det er ingen som gir oss positive tilbakemeldinger på det vi gjør, slik det for eksempel er på en arbeidsplass. Jeg kom på det nå i kveld, jeg var akkurat på yoga og fikk masse skryt av læreren, og jeg ble så glad. Jeg er nok litt underernært på skryt.

    Jeg synes du er veldig god på å skrive om dagene dine, Tante Grønn! Og jeg synes du er veldig flink som har vært syk lenge uten å bli gal. Det er en bragd!

  22. Tusen takk for den fine kommentaren, Kari! Nå ble jeg glad! Du må gjerne linke til siden her, hvis du vil.
    .
    Jeg liker også godt Livslyst. Den er reflektert, lettlest og klok. Du har veldig rett i at syke ofte får lite positive tilbakemeldinger. Jeg prøver å være flink på å gi meg selv positive tilbakemeldinger, å «coache» meg selv. Tenke at «nå var du skikkelig flink» når jeg klarer småting som andre tar for gitt.

  23. Du skriver så flott og gjenkjennelig, jeg er glad for at du deler. Utmattelse er definitivt en heldagsjobb, med både overtid og helgearbeid. Jeg har tidligere sagt til meg selv på galgenhumoristisk vis, at det hadde vært deilig om det fantes et sted man kunne sende en søknad, og be om en aldri så liten velferdspermisjon eller noen dager fri. I påvente av et kontor som tar imot slike søknader, følger jeg strategien til Anne på Moseplassen, og har som en min daglige plan å prøve og gjøre denne arbeidsplassen til et mest mulig trivelig sted 🙂

  24. Takk for kommentar, HildeC, og velkommen hit! Jeg har også mange ganger ønsket meg en ferie fra meg selv. Hadde vært fint å få noen dager fri fra utmattelsen og all planlegging den krever.
    .
    Ellers må jeg takke alle mine gode lesere for et langt og flott kommentarfelt!

  25. Hei Tante Grønn. Jeg har vært innom å lest på bloggen din i perioder, og liker det jeg leser her inne, her er det godt å være:D
    Har lest meg gjennom alle innleggene dine herfar og fram til 25 april, og blir veldig imponert..ikke bare av måten du takler denne sykdommen vi sliter med, men hvordan du finner de rette ordene, og setter de i hop sånn at du også hjelper mange andre med tanker og undringer , håp og sorg, mot og drømmer, livlyst..der vi sliter med å forklare, og finne fram i ordjungelelen, der veves det ord og tanker inn i et vakkert sammensatt lunt og godt teppe., som ihvertfall jeg opplever det er utrolig godt sitte ned og hvile på.

    Takk for en flott blogg tante grønn, og for flotte bilder!:D
    Jeg satt her og bare kjente at <.herlighet..hun skriver jo om meg selv…sånn som jeg gjerne skulle formidlet det til verden.

    Varm vårlig klem fra Luna

  26. Takk for hyggelig kommentar, Luna, og velkommen hit! Så godt å høre at du syns dette er et godt sted å være. Nå ble jeg glad!
    Jeg blir ofte overrasket over hvor godt folk kjenner seg igjen i tekstene mine. Hvis mine ord kan gi gjenklang og støtte hos andre, så er det mer enn jeg noen gang håpte på da jeg begynte å skrive på denne bloggen.
    .
    Når man er syk over lang tid og ikke har mulighet til å gjøre alt det som man før følte gav mening, er det viktig å finne andre måter å få mening, å ha en rolle. Bloggen har vært kjempeviktig for meg. Den har gitt mening for meg.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggere like this: