Si meg hva du strikker, så skal jeg si deg hvem du er

mars 8, 2010, kl. 18:11 | Publisert i Sånn går no de grønne dagan | 14 kommentarer
Stikkord: ,

Min gode venninne strikker ikke til seg selv. Hun gir bort alt hun strikker, og sier at hun aldri kommer så langt som å strikke til seg selv for hun finner hele tiden en grunn til å gi bort det hun strikker. Noen trenger votter, andre trenger skjerf. Et barn har kommet til verden og trenger varme sokker. Hun setter alltid andre først, og synes ikke at hun fortjener noe selv før alle andres behov er dekket. Og det er visst et umettelig behov for varmende strikketøy der ute.

Selv strikker jeg alltid til meg selv først. Jeg tør ikke å gi noe bort hvis jeg ikke allerede vet at det blir bra. Så jeg strikker alltid en prototype til meg selv først. For å være helt sikker på at det blir fint nok. Resultatet er skuffer og skap fulle av sjal, votter, luer og skjerf. Noen ganger har det også blitt gaver til andre, andre ganger har jeg ikke kommet lengre enn til prototypen.

Sånn  er altså vi, den omtenksomme og perfeksjonisten. Jeg innser at det nok er noe mer sjarmerende å være av den omtenksomme typen, men håper jo innimellom at det er flere enn meg som vil sette pris på at det jeg gir bort er grundig utprøvd og kvalitetssikret.

Hva strikker du?

Reklamer

14 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. Jeg strikker gensere, votter, luer, lester (= raggsokker), blekkspruter, papegøyer, babytøy…og whatever needs making, egentlig. Gir bort det meste, det er mer morsomt. Mamma holder MEG med votter, ei venninne i Amsterdam holder meg med lester, og da er det morsommere for oss alle 🙂

    • Blekkspruter og papegøyer, det må jeg si. En kreativ og omtenksom person som liker å dele 🙂 Det kan jeg like!

  2. Jeg liker at det jeg strikker ser pent ut, tenker ofte at «det enkleste er ofte det beste» og det må være praktisk. Nå som jeg «endelig» har fått en diagnose og sitter mye inne og ikke orker….så orker jeg mer å strikke enn å se på tv. Da blir det votter til liten og stor, til jul ble det julerøde kåper til 2 nieser,genser og bukse til min yngste datter, men til meg selv? vel, jeg kunne godt hatt ei lue….men jeg liker ikke å gå med lue og nå er det vår;) I dag sender jeg avsted votter, bukse og genser til min yngste nevø…..om jeg ikke orker å være sammen med han….skal han iallefall være god og varm ;O)

    • Aha, en omtenksom og estetisk pragmatiker 🙂 Mye bra strikkepersonligheter, altså!

  3. Jeg er ikke så god i strikking, egentlig. Derfor ser jeg på alt jeg lager som øving. Dette medfører at det stort sett blir små, og overkommelige prosjekter. Akkurat nå holder jeg på å strikke genser til den største av jentene mine. Str 12 år, så det blir mitt mest omfattende prosjekt så langt. Med mønster, attpåtil 😉 Rundfelling mot halsen, slik at det blir minst mulig montering.

    Om noen år blir jeg kanskje flink nok til å lage noe til meg selv …

    • En litt forsiktig strikker som vet å sette seg overkommelige mål? Jeg holdt meg i lange tider til pulsvarmere. De er enkle og overkommelige. Men hadde jo nok pulsvarmere etter en stund… Men med litt for mye fritid har det blitt nok mengdetrening på strikkfronten til at jeg er i gang med genser til meg selv 🙂

  4. Jeg strikker helst småting til barn, for da ser jeg fort resultater. 😉 Likevel blir jeg ikke alltid ferdig før sesong eller størrelse er passert… Er perfeksjonist jeg også, men rekker heller opp litt enn å strikke prototype. Prøvelapper har jeg aldri giddet å bry meg med. Resultatet blir utrolig nok som regel bra. Strikking har noe meditativt og koselig over seg – særlig når man kan gi vekk resultatet. 🙂 Jeg skulle gjerne gjort det mer, men tiden eller initiativet strekker ofte ikke til.

    • Prøvelapper er for pyser! Aner jeg en meditativ og resultatorientert strikker mellom linjene? Jeg syns faktisk hekling er enda mer meditativt – å gjenta den samme bevegelsen igjen og igjen og igjen.

  5. *ser ned i bakken*

    Jeg…vel…hark…host… jeg strikket en gang en bole. Det vil si, gensermagen, uten armer og sånn som hører til.

    Men den var veldig fin, altså. Knallfarger og sånn.

    Min familie er en sånn håndarbeidsfamilie der de tryller fram hva som helst som ser ut som om det er kjøt i butikk. Det var ganske greit å be mamma om å strikke ferdig etter at garnet og alt sammen hadde ligget og godgjort seg et årstid.

    Genseren ble mye brukt, altså.

    • Når vi først er inne på å bekjenne ting, så må jeg vel innrømme at jeg ofte får hjelp fra min mor til montering og å feste tråder. Det er virkelig min svake side som strikker. Jeg kan ha strikket ferdig alle delene, men så utsetter jeg monteringen i måneder…

  6. Jeg hakker babyteppe – det er teknisk sett ikke strikking siden jeg bare bruker en nål. Men altså: babyteppe. Til en ankomst ventet i juni. God tid. Bra.

  7. Oi, her må eg hive meg inn i diskusjonen, eg er nemleg veldig begeistra for strikkekunsten og har alltid minst to prosjekt på gang. Min store svakhet er å sy i armar. Det er vanskeleg og medfører mykje syting på førehand. Difor ser eg ALLTID etter prosjekt som har raglanfelling, altså der ein strikkar inn armane med skåfelling mot halsen. Genialt og enkelt og ein slepp unna mykje av monteringsjobben. Eg har berre eit stikkeprosjekt til meg sjølv på samvittigheten. Ein tjukk diger genser som heilt klart passar best til stillestijande aktiviteter i mange minusgrader. Eg har aldri brukt den. Eg høyrer altså til i kategorien «den som strikkar til andre». Du finn meg titt og ofte på Modellstrikk – min faste leverandør av garn i Bergen, eller surfande rundt på nettet etter festelege strikkeoppskrifter eller artig garn.
    Eg har sett eit par av dine pulsvanter i levande live Marte, dei er flotte og kven som helst kan sjå at du perfeksjonerar dine prosjekt:-)

  8. 😀 Endelig kom jeg meg inn på bloggen din…med pc-bord og greier!

    Apropo strikking, jeg skulle strikke meg et skjerf en gang, etter en liten stund fant jeg ut at jeg egentlig ikke trengte nytt skjerf, de hadde jeg jo nok av fra før! MEN jeg leste jo endel bøker, så hva med et bokmerke? Trengte jo ikke være så langt det da…
    Plutselig befant jeg meg i en Torbjørn Egner-sang. For jeg kom nemlig på at jeg til stadighet ble så forfrossen på nesen, da kulda satte inn, og jeg synes det var veldig lurt å strikke en nesevarmer! Kjempefornøyd med at jeg endelig var ferdig med «kunstverket» og dessuten funnet opp et nytt klesplagg, satt jeg og undret; *hvordan få festet denne lille trekanten i ansiktet?*
    Jeg fant aldri ut av det, dette var i 8. klasse og jeg har ikke strikket noe siden.

  9. eh…det var jo selvfølgelig ALF PRØYSEN, ikke Egner jeg mente…*ler litt småbrydd*


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggere like this: