Et stille blikk mot horisonten
november 2, 2009, kl. 15:45 | Publisert i Grønne hjertesukk | 7 kommentarerStikkord: foto, trist, utsikt
Noen ting er for triste til å skrive om. Noen ganger er det nok bare å sitte stille og hvile blikket på horisonten. Høre bølgene slå og se skyene bevege seg sakte over himmelen. Og jeg tar frem utsikten, varmen og roen fra forrige uke og deler den med dere så lenge.
7 kommentarer »
RSS feed for comments on this post. TrackBack URI
Legg igjen en kommentar
Tante Grønn
Tante Grønn - Ikke så tantete, men veldig glad i alt som er grønt! Her på bloggen tenker jeg høyt og snakker lavt om det som måtte falle meg inn. Med ujevne mellomrom gir jeg også lyd fra meg på twitter.
Nyeste kommentarer
-
-
-
-
Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.
Tante Grønn 
Åh. Så fint! Jeg griner nesten når jeg ser det, for utenfor her er det bare grått, trist og surt.
Søren heller, jeg tror jaggu jeg må vurdere en sydentur snart. 🙂
Comment by Lothiane— november 2, 2009 #
Velkommen tilbake til landet her nord. Nydelig bilde! Et slikt syn og bølgeskvulp er balsam for sjelen 🙂
Comment by Randi— november 2, 2009 #
Veldig pent! 🙂 Håper du hadde en topp ferie!!
Comment by ~SerendipityCat~— november 2, 2009 #
Håper ferien var fin, også gleder jeg meg til å se om du kan finne noen hagegjester i din park 🙂
Vakkert bilde, håper det triste ikke har for sterkt grep om deg *klem*
Comment by anne - moseplassen— november 3, 2009 #
Noen ganger kjennes det ut som om man brenner opp. En av mine mest smertefulle stunder har jeg hatt i syden med lignende utsikt. Det var også etter en hendelse som var for trist til å skrive om – eller noengang tenke på igjen.
Da er det ikke noe annet å gjøre enn å la utsikten og livet og tiden legge lag på lag med tynne slør oppå til man blir lykkelig igjen.
Stor klem.
Comment by Kari— november 3, 2009 #
Det var godt sagt,Kari.
Og man blir som oftest lykkelig igjen.
Vet du, jeg bor lenger unna syden enn de fleste…og her nord har vi en utsikt som ligner veldig på det du har bilde av. Og det er Ishavet (Barenshavet). Det er også så vakkert at det gjør vondt.
Men sårt er det, at avstanden dit bare er en mil,- for for meg kunne det akkurat nå vært like langt unna som månen.
Over sengen min henger et bilde av en kvinne som sitter i en båt der ute på havet, med en flott fisk på kroken. Og et stort, lykkelig smil over hele ansiktet.
Den kvinnen var meg…
Bildet henger der for å minne meg om livet jeg en gang skal gjenerobre. Helt sikkert!
Nå har vi iallfall fått nytt håp. og kanskje får vi anledning til å skape oss nye og friske minner. Snart.
Comment by Vicky— november 4, 2009 #
[…] er ett år siden du gikk bort i vannet. Vannet ser ikke like mørkt ut nå, og livet har gått videre. Men […]
Pingback by Ett år « Tante Grønn— november 1, 2010 #