Hvordan det var. Hvordan det er.

juli 17, 2009, kl. 16:58 | Publisert i Grønne hjertesukk | 17 kommentarer
Stikkord: , ,

Etter aktive dager med besøk av gode venner fra fjern og nær, undersøkelser på sykehus og shopping på salg har jeg glemt det. Hvordan det var. Hvordan det var når dagen er stille og tiden bare skal gå. Jeg har brutt en-ting-per-dag-regelen flere dager på rad, og når jeg går tilbake til den har jeg glemt hva det er man fyller resten av tiden med når man ikke gjør dagens aktivitet. Jeg strikker til hendene ikke vil mer. Jeg leser Song for Eirabu til hodet ikke henger med lenger. Jeg hører suset fra bilene mens jeg ser på klokken og venter på at tiden skal gå.

Kanskje er det fordi dagtid-tv forsvinner i jukeboks og syklende nevrotikere. Eller kanskje er det fordi alt står stille i juli. Eller kanskje er det fordi det er akkurat så fort man glemmer. Jeg har tenkt mange ganger at jeg aldri kommer til å glemme følelsen av å sitte stille og vente på at tiden skal gå. Men kanskje vil følelsen forsvinne for godt,  med en gang timeplanen er fylt opp igjen og jeg er på vei steder. Kanskje er det så kort tid det tar å glemme akkurat hvordan det var. Hvordan det er.

Advertisements

17 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. «Det er så godt med ferie!»
    -Og det er sikkert det, når man klarer å kjenne på forskjellen mellom vanlige dager og feriedager …

    Og de syklende nevrotikerene! De sykler jo hele tiden!

    *setter meg ned på benken rett ved din bopel i byen, og bare titter*

  2. Vi glemmer det som er trasig forbausende fort når livet er sånn som vi vil ha det. Men hvis man tenker godt etter husker man det igjen. Hvis det trengs.

  3. Jepp jepp jepp *nikker og nikker og nikker*

    Så lett er det å glemme. AAAs forbannelse, men ærlig talt føler jeg at det også er livets velsignelse.

    Jeg tror det er viktig å la følelsene glemme. Men huske akkurat nok til å vite hvordan det var. Til å prøve å ikke komme dit igjen, og til å respektere og ha empati for de som fremdeles har det slik.

    Stor klem!

  4. Solskygge: Når folk spør «skal du på ferie i år?», har jeg lyst til å svare «ferie fra hva?». Men jeg lar det stort sett være, og sier bare nei.
    Håper de syklende nevrotikerene kommer i mål snart…og så alt snakket om den grønne trøya. Kunne den ikke vært i en annen farge i det minste??
    *Rusler ut for å sette meg på benken*

    Synline: Ja, det er egentlig godt at vi er laget sånn at man fort glemmer det ubehagelige når det ikke er der lenger. Og håper at hvis vi graver langt nok nedi den nederste skuffen, så vil vi huske det.

    Kari: Du har rett, det er viktig å glemme litt. Hadde vi skulle minnet oss selv på det verste hele tiden, ville vi ikke kunne nytt det når dagene er gode. Men samtidig huske akkurat nok, som vi kan ta frem når det trengs.

  5. En liten ferie fra oss selv hadde vært godt en ukes tid kanskje…

    Snart er det over med sykkelgutta og litt mer «husmorprogrammer» igjen.

  6. Kommentaren min blir ett eget innlegg hos meg! 🙂 ..dette hadde jeg tydeligvis tenkt endel på uten selv å være helt klar over det.
    Store, gode klemmer på deg!

  7. Neglecta: Ja, noen ganger tror jeg virkelig at jeg hadde trengt en ferie fra meg selv 😀 Eventuelt en leir for de utmattete, der det var ingen krav, men desto mer godt selskap og god mat.

    Embla: Gleder meg til å lese innlegget! Jeg har nok også tenkt mer på dette enn jeg var klar over. Klemmer tilbake 🙂

  8. Åh gjett om jeg kjenner meg igjen. Det er så fort gjort å glemme vondter når de bare går bort, da er det ikke lett å holde igjen heller. 🙂 Unner deg mange gode dager der du kan gjøre akkurat det du har lyst til uten å bli straffet i etterkant. Faktisk håper jeg alle dagene dine blir sånn. 😀

  9. Lothiane: Takk for det! Håper dine dager også blir sånn 😀

  10. Dette synes jeg er en flott blogg med en god atmosfære, så derfor vil jeg gjerne dele et lite resonnement med dere her.

    Det er selvfølgelig lett for utmattede mennesker å bli betraktet som latsabber hvis stresstilstanden som har bitt seg fast i kroppen deres ikke synes så godt utenpå, og hvis man prøver å forsvare seg med å prøve og forklare hvilken lidelse man har, så er det tydeligvis lett å ikke bli tatt seriøst når man forteller at man har en generell utmattelsestilstand i kroppen, og det spesielt fordi folk ofte krever korte svar. Så dette er selvfølgelig et stort dilemma.

    Derfor mener jeg det ofte gjelder å bruke taktikk i den gode moralens tjeneste, og det gjennom at folk med en slik utmattelsestilstand i kroppen for eksempel «skaffer seg» en yrkestittel, og det selv om man gjør lite eller nærmest ingenting innen det yrket, for da mener jeg det blir lettere å bli akseptert av fremmede, og hvor man nok da oftere slipper å stadig føle at man bør forsvare seg med å brette ut om ganske personlige forhold til mer eller mindre fremmede personer.

    Man kan for eksempel lage en yrkestittel ut av noe som man hobbymessig har god greie på. Det kan for eksempel være skribent eller en eller annen slags form for kunstner. Man kan jo til og med også gratis registrere et personlig firma uten at man behøver «å drive» firmaet. Slik mener jeg man lettere kan klare å slappe av på en nødvendig tilstrekkelig måte uten å miste respekt av den grunn.

  11. Jovotekst: Takk for kommentar, og velkommen hit! Jeg tror nok mange langtidssykemeldte trenger å skape seg en slags ny identitet, når man ikke lenger er i stand til å gjøre de tingene som var en del av den de var før de ble syk. Jeg vet om flere som driver med maling, foto, skriving og lignende. Men aller viktigst er det nok for seg selv, og ikke for at man skal ha noe å si til andre. For egen selvrespekt.

  12. Hm. For første gong på tre år har eg gått med på å ikkje skrive i ferien. Ikkje så veldig lukkeleg over det. Likevel er det sikkert bra for meg. Er berre ikkje vant til ferie på denne måten, pleier å jobbe eller vere sjukmeld…

  13. Åh som jeg kan bli lei av den tomme, langsomme tiden noen ganger… den jeg vet jeg trenger for ikke å gå helt i filler, men som jeg lengter etter å fylle med alt som jeg har brukt å fylle den med _før_. Jeg praktiserer en-ting-hver-dag-regelen så godt jeg kan og prøver å glemme hvordan det kunne ha vært..

  14. Avil: Takk for kommentar, og velkommen hit! Og takk for Song for Eirabu. Jeg var bergtatt fra første side, og gleder meg allerede til neste bok. Kjenner at jeg egentlig savner Ragna og Berghitte litt nå.
    Det høres lurt ut med ferie, men selv har jeg ikke mye erfaring på området. Prøvde meg med tre uker i fjor, som forsvant i ekstrajobbing og intensive korøvinger.

    Cat: Jeg prøver også å glemme hvordan det kunne vært, og prøver heller å sammenligne med hvor lite jeg gjorde da jeg var som sykest. Men minutter og timer føles lange når tiden bare skal gå…

  15. Eg saknar dei også litt, men ikkje så mykje. Eg er nemleg i ferd med å skrive meg kjent med søstera deira. 😉

  16. Avil: Å, som jeg gleder meg til å bli kjent med henne, jeg også! Har egentlig litt lyst til å be deg skrive så fort du kan, så vi andre kan lese, men det skal jeg ikke gjøre 😉 Jeg skal bare glede meg til den andre boken kommer.

  17. Også kunstnere kan bli langtidssyke og utmattede… Oppleve svikter som rammer kognitivt, fysisk og ikke minst kreativt. Også de opplever identitetskriser… Hvem og hva er man – når man ikke lengre er i stand til å skape?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: