Håpet er lysegrønt

desember 31, 2008, kl. 16:18 | Publisert i Grønne hjertesukk, Sånn går no de grønne dagan, Scener fra hospitalet | 7 kommentarer
Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Tante Grønns grønne støvler

Tante Grønns grønne støvler

På årets siste dag kommer tankene om året som har gått, og jeg kan vel trygt si at dette ble ”Året som ikke ble som jeg trodde”

Første halvdel var en jevn opptur, og ukene ble stadig mer travle. Gode venner hjalp til med søknad og intervju da drømmejobben dukket opp. Noen dager etter en lang hjemreise fra Zambia og flyplasstreik på Flesland kom beskjeden om at jeg hadde fått jobben i Uganda!

mirandaOg da jeg på premieren til Sex and the City-filmen, utkledd som Miranda med rødt hår og selvfølgelig i grønn kjole, stadig gjentok Miranda-sitatet ”I love my job, I love my friends, I love my life!” mente jeg det virkelig. Den gode bølgen fortsatte med store opplevelser sammen med koret. Først seier i konkurranse i Grieghallen. Men aller størst var gullmedalje i kor-OL i Østerrike. Opplevelsen av å sammen skape noe vakkert, krevende og spennende i øyeblikket var utrolig sterk. Dette var også sommeren da jeg (med halsbetennelse) sang i vielsen til gode venner. Det var stort og rørende å få være med på deres viktige stund. Da jeg ved midnatt forlot bryllupet med ”No skal æ færra te Mexico” i ørene var det nettopp for å dra direkte til Mexico på den gigantiske AIDS-konferansen med 35 000 deltakere.

At jeg følte meg litt tom og lite motivert på konferansen tolket jeg som at jeg var sliten etter travelt program og mange inntrykk. At jeg ble litt syk tok jeg også som et tegn på det samme. Sannsynligvis hadde jeg egentlig allerede da, som en tegnefilmfigur på vei oppover, løpt forbi kanten av stupet og fortsatte å løpe i løse luften uten å se hvor langt det var ned. I ettertid er det lett å se hvorfor jeg ikke kom i mål med forberedelsene før jeg skulle flytte til Uganda, og hvorfor jeg på avreisedagen var så stresset at jeg for første gang hyperventilerte. Men fremdeles hadde jeg ikke sett at jeg hadde løpt forbi kanten av stupet.

hospitalet1Jeg begynte nemlig først å kjenne at jeg falt da jeg var kommet til Uganda. Da alt skulle være nytt og spennende, kjentes det tungt og febervarmt. I stedet for å oppdage ny by og nye mennesker, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg stilte min egen diagnose, og satt etter kun to uker på flyet hjem.

Dette ble året som ikke gikk som jeg trodde. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bo hos mine foreldre som 31-åring. Jeg hadde riktignok trodd at høsten skulle bli full av utfordringer, men hadde sett for meg at utfordringene skulle bli lange jobbedager og krevende oppgaver, og ikke at de skulle bli å gå til bussen eller i oppoverbakke. Jeg hadde ikke trodd at det var jeg som skulle sitte hjemme og lese reisebloggene til gode venner i utlandet.

”Vi må selv velge våre dimensjoner,” skrev Pegasus da hun trakk tarotkort til meg. Tordenlill beskriver gledene ovelysegrc3b8nt3r å gjøre ting man ikke klarte før. Jeg syns det er vanskelig å være i min nye dimensjon. Jeg er vant til å engasjere meg, jobbe, diskutere. Nå skal jeg være fornøyd hvis jeg leser litt i avisen. Gode romaner har måttet vike for enkle krimbøker. Når argumentene blir for kompliserte faller jeg ut av diskusjonen. Det er frustrerende å miste så mye av seg selv og ikke vite når eller om det kommer tilbake. At jeg en gang har jobbet 18 timers lange vakter i akuttmottak og tatt i mot dårlige pasienter virker fjernt nå. Når jeg ser mennesker som løper, lurer jeg litt på hvordan det er. Jeg kan ikke helt huske hvordan det føles å ha overskudd. Når jeg ser de andre kose seg når venner er samlet, husker jeg at jeg også pleide å kose meg og var ikke utslitt etter kun kort tid. Jeg, som har vært sterk og selvstendig, er nå den som alltid må gå først hjem og som ofte må si nei fordi jeg ikke orker.

hopePå en dag der man skal feire overgangen til et nytt år har jeg sluttet å håpe for mye. Etter å ha blitt skuffet gang på gang, når formen har blitt verre og sykemeldingen forlenget, har jeg lært meg å skru ned forventningene. Legen min sier jeg må fokusere på ting jeg mestrer. Men jeg klarer sjelden å udelt glede meg over de tingene jeg mestrer nå, for det er så langt unna det jeg vanligvis kan mestre. Den jeg er nå er så langt unna den jeg egentlig er. Mitt ønske og håp for neste år er å komme tilbake til meg selv. Og Tante Grønn kan vel aldri helt slutte å håpe, for håpet er jo lysegrønt.

Jeg håper også at Virrvarr vil tegne meg i en av hennes flotte tegneserier. Som mange andre var Donald-tegneserier noe av det første jeg leste, før bøker og lærebøker. Senere var jeg hektet på Tommy og Tigern og Larssons gale verden. De siste årene har favorittene vært Pondus, Nemi og Karine Haalands herlige strek, men jeg har også fått opp øynene for de lange tegneseriene som Fabler (vises i Nemi-bladet) og Persepolis. Å bli hovedpersonen i en av Virrvarrs tegneserier ville ikke bare bli en stor ære, men enda mer en kjempestor oppmuntring på veien tilbake til meg selv.

Advertisements

7 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. Fantastisk godt innlegg, Marte! For meg som tilbrakte mykje tid med deg første halvdel av året, og har vore i Boston sidan september, er det veldig rart og nesten uverkeleg å tenke på korleis livet ditt har endra seg.. Eg kan ikkje fullt ut kan forstå korleis det føles, sidan eg ikkje har opplevd det sjølv – eg kan berre tenke meg at det må vere veldig vanskeleg og frustrerande å måtte omstille seg på ein slik måte.
    Mitt ønske for det nye året er at du får livet ditt tilbake! Men sjølv om du for tida ikkje klarar alt det samme som før og ikkje lever akkurat det same livet som før – så er du fortsatt gode gamle Marte! Sjølv om dette tar tid, er du fortsatt vår gode venninne og gjengens udiskutable Miranda! 😀 Like FABULOUS!
    Som ei nyttårshelsing siterer eg vår venn og vårt lysegrønne håp Obama: «The road ahead will be long. Our climb will be steep. (…) But, America, I have never been more hopeful than I am tonight that we will get there. (..)we as a people will get there.»
    Marte, YOU WILL GET THERE.

  2. […] Tante Grønn […]

  3. Tusen takk for kjempefin kommentar, Inga-Cecilie! Lett å bli sentimental på en dag som dette, når året ikke helt gikk som jeg hadde trodd 🙂 Er ikke mye Miranda for tiden, men håper på mer fabelaktige tendenser i 2009 😉

  4. Slutter meg til Inga-Cecilie; du får ikke gjort så mye nå, men du er fortsatt min Marte, det er den gode gamle Marte sin stemme som kommer til oss gjennom bloggsidene. Jeg vet litt hvordan du føler deg, for jeg har hatt et par tøffe svangerskap, og kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen. Det er akkurat som man finner igjen seg selv bare i korte øyeblikk. Jeg er ihvertfall helt sikker på at 2009 kommer til å ende på en mer aktiv og fabulous måte , Marte, så ikke gi opp håpet. Vi sender masse lysegrønne tanker fra Texas og store , sentimentale, tårevåte, klemmer!

  5. Takk for kjempefin kommentar, Mona. Sentimentale og tårevåte klemmer sendes til dere i Texas også 😉

  6. For et år du har hatt tante grønn! Jeg kjenner meg så igjen i tankene dine som jeg også har/ hadde i startfasen av sykdommen, og føler med deg. FOr dette er ikke enkle tanker.-.. Så mange låse tråder, hva feiler en?, så mange skuffelser, redsler for å forvente noe som helst, det å ikke huske hvordan sin frisk kropp virker, skuffelsen over at kroppen ikke ble frisk innen neste sykmelding, alt man ikke fikk gjort, symptomene..

    MEN-
    kanskje oppi dette så er nettopp bloggen blitt en fin arena og skrive ut slike dumme ting, kanskje som terapi? Min erfaringer er at det hjelper å få ting ut, selv om det ikke finnes en konkret løsning på problemene. Jeg tror at du snart kommer til å klare mer, at du snart kommer til å klare å tenke på det du kan. Jeg kan holde håpet oppe for deg, så får du det tilbake når du trenger det!!

    Jeg håper virkelig at året 2009 skal fare godt med deg og gi deg en opptur i helsen, og masse livsmot tilbake:)

    klem og takk for en fin tekst med viktige tanker

  7. Tusen takk for gode tanker, tornerose 🙂 Kjenner jeg er litt rørt nå. Setter veldig pris på at du vil holde håpet oppe for meg en stund. Så får vi satse på at 2009 gir oss begge god helse! 🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: