Folk man møter

november 4, 2008, kl. 14:57 | Publisert i Grønne observasjoner, Sånn går no de grønne dagan | 12 kommentarer
Stikkord:

Vi nordmenn er jo ikke så flinke å snakke med hverandre hvis ikke vi er i familie, jobber sammen, studerer sammen eller har drukket en del alkohol. Jeg har for eksempel noen ganger prøvd å føre en samtale med den som sitter ved siden av meg på bussen. Det har som oftest endt med enstavelsesord som svar og avvisende fakter, til tross for ufarlige temaer som været eller bussen som aldri er i rute.

Nå som jeg er sykemeldt har jeg masse tid på dagtid til å sitte på kafé og på venterom. Det er da man møter de som gjerne vil snakke med fremmede. Og hvis man ikke reagerer med den norske ryggmargsrefleksen og kikker enda lengre ned i avisen mens man svarer avvisende, kan man i det møtet få et lite glimt av et menneske som kanskje er helt annerledes enn seg selv.

Her en dag ventet jeg i overkant lenge på å ta blodprøver. Da kom en gammel mann stavrende inn. Først kommenterte han at jeg strikket, og så snakket vi litt om det. Han fortalte om konen som hadde vært så flink å strikke. Hun hadde visst strikket haugevis med sokkepar til barn i øst-europa i sin tid. I neste setning kom det, hun døde for et år siden og det var det tyngste han hadde opplevd. Så snakket vi litt om vær og vind, som det hadde vært mye av. Og om at han skulle feire 95-årsdagen sin om en uke. Da jeg skulle gå, reiste han seg opp og tok meg i hånden. Han syns det var så fint å se en ung kvinne som kledde seg kvinnelig. Jeg hadde på meg skjørt den dagen. Han syns at det var fryktelig at unge kvinner kledde seg i noe så ufeminint som dongeribukser. At jeg har oftere dongeribukse på enn skjørt sa jeg ingenting om. Så stjal han til seg en klem også, og mente at såpass måtte være lov når man var nesten 95 år. Da jeg gikk sa han ”Gud velsigne deg. Må jesus være med deg på vegen”. En uvant hilsen for en human-etiker, men som jeg satte pris på å få likevel.

En annen dag satt jeg på kafe og skulle ikke noe sted før om mange timer. Ved siden av satt en dame som begynte å kommentere avisen høyt. Tilfeldigvis hadde jeg samme avis, og lest den samme artikkelen like før. Først svarte jeg bare kort, som man jo gjør. Men etter hvert begynte jeg å snakke med damen. Hun hadde vært både journalist og forfatter, og hadde levd et spennende liv som jeg fikk høre om. Nå var hun 75 år og hadde redusert det til kun å holde foredrag. I nesten to timer satt vi og snakket, og jeg fikk høre om de to mennene hun hadde vært gift med, om folk hun hadde møtt gjennom jobben og om da faren døde. Spennende historier som jeg aldri hadde fått høre hvis jeg hadde sagt nei og vært avvisende. Etterpå reiste vi oss og gikk hver til vårt.

Disse to menneskene ser jeg kanskje ikke igjen. Men historiene deres er med meg. Tenk at vi ikke gjør dette oftere. Snakker sammen.

Oppdatering: Etter at jeg skrev dette innlegget oppdaget jeg to innlegg skrevet nesten samtidig om nesten det samme som jeg skrev om her. Les dette og dette. Lurer på om det er tilfeldig at vi tenker på det samme nå, eller om det er noe som ligger i tiden, at det er noe i endring?

Advertisements

12 kommentarer »

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

  1. Helt enig! Så bra at du fikk oppleve disse to samtalene. Vi er desverre som oftest for opptatt med egne ting til at vi orker å involvere andre i ens egne liv/tanker.

    Bra at noien tør/orker/vil gå ut av den boblen og faktisk tørre å snakke med ett anet menneske som vi ikke kjenner om litt mer enn vær og vind.

  2. Veldig glad for at jeg fikk oppleve disse to samtalene, som gav meg noe begge to. Har bodd i Sør-Afrika, og der er det helt vanlig å snakke med de andre i køen, på kafeen eller lignende, selv om man aldri har truffet dem før. Skulle ønske nordmenn var litt mer som det.

  3. Det var kanskje ikke tilfeldig at de to var eldre? Eldre mennesker er stort sett mye mer pratsomme. Kan også anbefale en tur ut til avsides liggende bygder og til ensomme øyer oppe i Nordnorge. Der snakker alle med alle og som turist blir en adoptert med engang som en del av familien. Har jeg opplevd mange ganger. Så jeg vet ikke om jeg er enig i påstanden «Vi nordmenn er jo ikke så flinke å snakke med hverandre».

  4. Takk for kommentar, Lorenz. Ja, den påstanden var kanskje vel generaliserende. Muligens er det et byfenomen at vi ikke snakker sammen? Men så bor jo 8 av 10 nordmenn i tettbygde strøk ifølge SSB. På små steder er heldigvis folk mer imøtekommende 🙂

  5. Dette var et veldig fint innlegg, tante Grønn!!

  6. Takk for eit tankevekkande innlegg. I likhet med deg er eg sykemeldt og tilbringer ein del tid på ulike venterom, og neste gong trur eg jammen eg skal løfte blikket og sjå om ventetida då blir kortare enn om ein les gamle utgåver av Allers og Norsk Ukeblad.

  7. Tusen takk, Liv Kjersti og Mærris! Nå ble jeg glad 🙂
    I dag skal jeg sitte på venterommet til tannlegen (har time altså, ikke kun for å snakke…). Kanskje jeg får høre noen nye livshistorier da?

  8. Jeg må fnise litt av din kommentar (har time altså…), jeg ser for meg deg besøke venterom rundt omkring. Kunne jo vært en ide til en bok, venteromsamtalene 🙂

    Jeg har myk sofa, og presskanne hvis du ønsker litt avslapping. Akkurat nå er vi litt syke hele gjengen, men når vi kommer oss så håper jeg virkelig at vi kan treffes. Er så alt for lenge siden.

  9. Ha ha, følte nesten jeg måtte understreke det. Hørtes plutselig ut som om jeg drev og hang på alle byens venterom. Tenkte også det kunne vært en god bokide – samtaler fra venterommet. Mange nivåer i en sånn tittel 😉
    Kommer gjerne innom en dag. Litt sliten etter min egen lille valgvake i natt, men dukker plutselig opp!

  10. Gjør det! Og hurra for at B -ush- er ferdig for alltid 🙂

  11. Strålande innlegg Marte! 🙂 Eg har tenkt på det samme mange gonger. Og eg er heilt enig i utsagnet du kjem med i første setningen. Nordmenn generelt er ganske reserverte av seg. Også i skikkeleg grissgrendte strøk, der eg kjem frå. Merkar litt forskjell her i USA, folk er høflegare og ikkje like redde for smalltalk.
    I fjor haust tok eg fly aleine fra Amsteram til Bergen og kom i snakk med ei ukjent dame på sida av meg. Det var utruleg kjekt, ho viste seg å vere ei super dame, og flyturen var over på eit blunk! Så et er sant at ein av og til kan få seg ei positiv overrasking dersom ein kikkar opp fra ukebladet og vågar å slå av ein prat med nokon ein ikkje kjenner.
    Og i sommar blei eg svar skyldig då ein engelsk turist snakka til meg på 31-bussen og lurte på kvifor alle såg så misfornøyde og inneslutta ut.. Det var jo eit godt spørsmål.. Då eg såg meg rundt satt alle og stirra intenst ned i fanget eller uinteressert og demonstrativt ut vinduet, inkludert meg sjølv sannsynlegvis. Slo av ein hyggeleg passiar med den unge engelskmannen, og håpar han ikkje sit igjen med eit dårleg inntrykk av nordmenn..
    Som du beskriver trur eg det er veldig mange eldre som setter stor pris på ein liten prat. Dette må me bli litt flinkare til! Det er så lite som skal til ofte! 🙂

  12. IC – jeg har også hatt noen veldig hyggelige møter på flyet på vei hit og dit. Det gjør jo som oftest flyturen mye kjekkere og, som du sier, tiden flyr (ha ha, for et ordspill :-D)
    Kanskje dagens gode gjerning kan være en prat med en eldre person. Nå vet jeg hva det vil si å sitte mye hjemme alene på dagene, og skjønner godt hvor godt det kan være å ta en prat på et venterom eller kafe.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.

%d bloggers like this: