Tante Grønn

Det er mye ett år siden for tiden. I en liten periode har det føltes som om hver dag har vært forbundet med noe som skjedde for et år siden, og selv om det ikke har tatt en stor plass i tankene mine har det vært der i bakgrunnen, det som skjedde for et år siden.

Et år siden jeg forlot leiligheten og Bergen, så stresset at jeg hyperventilerte fordi jeg ikke hadde krefter til å bli ferdig med flytting og vasking.

Et år siden jeg var på briefing i København og samme kveld hadde feber som jeg trodde skyldtes stress.

Et år siden jeg gikk av flyet i Kampala og kjente lukten av varm, fuktig jord.

Et år siden jeg første gang hadde høy feber og var så trøtt at jeg gang på gang sovnet i den mest ukomfortable stolen, siden leiligheten ikke hadde sofa.

Et år siden første dag i det jeg trodde skulle bli min nye spennende jobb, uten å klare å konsentrere meg om det jeg skulle sette meg inn i.

Et år siden jeg var så dårlig at jeg gikk til lege.

Et år siden jeg ble innlagt på sykehus og ble behandlet for malaria, som jeg jo ikke hadde.

Et år siden jeg første gang traff den nye sjefen min på rommet mitt på sykehuset, jeg var udusjet, utmattet, kledd i Flyktningehjelpens t-skjorte med en geit på og med tannkosten i munnen.

Et år siden jeg hadde så vondt i halsen at jeg prøvde å sove sittende. Et år siden jeg ble fortalt at jeg burde reise hjem.

Et år siden jeg så Sex and the City-filmen for tredje gang på flyet hjem.

Og et år siden jeg trodde jeg skulle være syk i en måned.

Tiden går fortere enn man skulle tro når jeg gjør så lite som jeg gjør. De dagene for ett år siden, da det skjedde så mye at jeg husker hver enkelt dag, virker ikke så langt unna. Samtidig er de veldig fjerne. Nå kan jeg ikke helt forestille meg hvordan livet ville vært hvis jeg ikke ble rammet av sykdom og revet ut av det jeg trodde skulle være mitt liv. Nå kan jeg ikke helt forestille meg hvem jeg ville vært.

For tiden leser jeg en del i Livslyst, der Anbjørg Sætre Håtun skriver om sine erfaringer med alvorlig sykdom og påfølgende utmattelse, men også om det å mestre motgang generelt. Det er mye gjenkjennelse hos meg når jeg leser hennes ord. Noen tanker har også jeg tenkt helt ut, andre har jeg ikke klart å kjenne helt og fullt på ennå. Hun tar utgangspunkt i egen opplevelse av sykdom, men løfter det opp til generelle tanker om det å møte motgang i livet og hvordan man kan mestre det. Jeg er ikke spesielt glad i bøker om livsmestring, fordi det for meg av og til blir for religiøst, for overdrevet, om noe som kan være ganske individuelt. Derfor hadde jeg heller ikke tenkt å lese Anbjørgs bok, men kjøpte den litt på impuls for noen dager siden og ble veldig positivt overrasket. Den er lavmælt og enkel, men handler likevel om de store tingene. Hun viser til en del forskjellig litteratur som er relevant og tankevekkende. Teksten er lett å lese, selv for en med konsentrasjonsproblemer, og de nydelige illustrasjonene til Bjørg Thorhallsdottir gir et deilig rom å hvile tankene i, mellom lesingen. Jeg tror dette er en bok som kan gi styrke og være til hjelp både i motgang og medgang.

Det har gått ett år, og jeg tror kanskje jeg ikke helt ville skjønt Anbjørgs bok helt uten dette året. For enkelte ting må man kjenne på kroppen, erfare og kjempe med selv. Men å lese at andre har de samme tankene og følelsene gjennom sykdom gir styrke. Anbjørg skriver mot slutten av boken:

Det har på ingen måte vært noen enkel oppgave – det å bli alvorlig syk. Men det å kjenne at jeg mestrer livet i motgang, har gitt og gir meg stadig en god følelse.

På gode dager klarer jeg nå å kjenne et snev av den følelsen, at jeg noen ganger føler at jeg er sterkere enn da jeg var på det sterkeste og friskeste. På de dårlige dagene skal jeg ta frem Anbjørgs bok og hente styrke derfra. Uansett om det skulle bli ett år til. Eller flere.